Idag er det 1 år siden graviditetstesten viste positiv, 10 måneder siden jeg kjente du sparke for første gang, 9 måneder siden vi så deg for første gang, 6 måneder siden vi så deg for 2.gang. og 4 måneder siden du ble født Saga, i uke 40+6. Tenk at du vokste deg så stor og sterk. Du lurte oss alle, "denne er ikke så stor som Gaute" Du snurra rundt, hit og dit, "hikk, hikk" Jeg trodde jo heller ikke at så lenge du bevega deg så mye, så kunne du ikke være så stor.. Så stor at du hadde vært så mye tryggere på andre siden, på utsiden av magen min.
Et sted gikk det feil, vi har fått obduksjonsrapporten nå, de endelig svarene, de svarene vi må forholde oss til for resten av våre liv. Og svaret vi fikk var: "Dødsårsak ukjent" Så meningsløst, alt ser ut til at du var frisk, rask og klar for denne verden, Men du fant ikke veien ut.. Før det var for sent.
Hva er det egentlig som setter igang en fødsel naturlig, er det når babyen min har utvikla alt den skal, føler seg klar og vil ut, eller er det når kroppen min er klar? Eller en blanding, god komunikasjon? "Er du klar, er jeg klar"
Uten å vite helt hva jeg snakker om nå, og med fare for å ha misforstått noe, så prøver jeg: obduksjonsrapporten kunne også si at det var tegn til høye blodsukkerverdier hos Saga. Dette fra måling i Cellemembran, og at hun har påvist Asfyksi (midlertidig oksygentilførselsvikt) som var knyttet til sukkernivå. Men som nevnt tidligere er Dødsårsak ukjent, og dette er ikke noe som knytter oss nærmere til noen konklusjon.
Dagen etter at vi fikk obduksjonsrapporten våknet jeg opp, og det var som om jeg ble klasket på hver side av kinnene, og en slags vekkelse, om hvor lang tid det har gått "Hallo, våkn opp, det er 4 måneder siden, 1/3 av et helt år." Og helt seriøst, det har jeg ikke skjønt før nå.. Dagene, ukene, månedene har gått helt vilt fort, samtidig som vi har stått helt stille til tider. Det er som om Saga har vært en del av livene våre kjempe lenge, men alikevel så kort..
Hadde du vært her nå, så skulle du begynt å spise litt fast føde nå. Kjent smaker og konsistenser for aller første gang..
Vi mistet vår kjære datter Saga, mens hun fortsatt lå i mors mage. Dette vil være et sted hvor vi kan dele tanker og følelser med venner og familie om veien videre. Det er viktig for oss å dele, men ikke alltid like lett.. Å skrive vil gjøre det lettere for oss.
Hva har du i bagasjen?
Alle har vi vårt å stri med, store eller små livskriser som vi må takle, og komme oss igjennom. Noen er tøffere og tar lenger tid enn andre, men stort sett så har de noe tilfelles; Når vi først står midt oppi det, så er det det hele livet vårt dreier seg om akkurat der,og akkurat da. Men det er jo ikke så lett for andre å vite bestandig. Nå har jeg stått oppi min livskrise ganske lenge, men av den grunn, så får jeg også tid til å tenke alle disse tankene og ideene:
Hadde det ikke gjort livet mye lettere om vi bare hadde gått med et skilt over hodene våre. På mitt kunne det stått "Mistet barnet sitt" Så hadde jeg vært åpen og ærlig om hvilken livskrise jeg står oppi. Og det kunne forklart "oppførselen" min. Iblandt så ønsker jeg at alle skulle visst hva jeg bærer med meg, det hadde gjort det så mye lettere, men, alt dreier seg ikke om meg, alle andre har sitt å stri med. Men med et sånt skilt, så hadde det vært litt lettere å forstå alle andre også: Hvorfor den dama på butikken var grinete og sur, hvorfor han langhåra svensken sneik i køen, hvorfor det klikka for ho med den pipete stemmen når ho ikke fikk time akkurat da ho ville, hvorfor den mannen bannet og slang med leppa når han ikke fikk sitteplass på toget, eller hvorfor jeg plutselig begynte å grine, ho spurte jo bare hvordan det gikk...
Vi ville fått litt mere sympati og forståelse, men isteden så blir vi "smittet" med negativ energi. Ofte tar vi det med oss videre igjennom dagen: "Jeg så ei dame, ho var så frekk og ufin.. Det er det verste jeg har sett" "Nei, den dama liker jeg ikke"
En tankevekker: Neste gang noen er "frekke og ufine, sure eller grinete" tenk heller da: Uff, her ligger det noe annet bak, jeg lurer på hva det kan være som plager ho" "Kan jeg på noen som helst måte hjelpe henne" Sier du et positivt ord til ho så kan det forandre hele dagen hennes. Positivt + overvinner Negativt -. Alle vil vi vel være gode, fine og snille mennesker, og jeg kan garantere at hvis du sier noe positivt og hyggelig til henne; så vil ho huske det, og smile til deg neste gang dere treffes, uansett om hun har en god eller dårlig dag da.
I en episode av "How I met your mother" tar de opp akurat dette temaet, da går de med hver sin koffert; Hvor det står med store bokstaver hva de har i bagasjen. De også vil ha frem det at hvis vi alle hadde visst om hverandres problemer, så ville alt vært så mye lettere å forstå andres valg og handlinger.
Episoden ender med budskapet og moralen:
Det er jeg så enig i, det å få fortelle til flest mulig, gjenta meg selv omigjen og omigjen, det har hjulpet meg kjempe mye. Mulig det er til det kjedsomme for noen av dere, men det er min vei videre, og jeg kommer til å trenge å snakke mye mere om det fremover også. Håper dere kan hjelpe meg med det, jeg er ikke "ferdig" med det, og kommer aldri til å bli det, det er min datter Saga jeg snakker om.
Jeg tror vi blir sterkere av å ha tung bagasje, men det blir uendelig mye lettere å bære når noen kan avlaste innimellom. Avlaste i form av å lytte, klemme og vise omsorg.
Jeg stemmer for at vi alle omfavner åpenheten, og ufarligjør det å vise seg sårbar. Vi er mennesker, ingen er perfekte, dog fassade ofte tilsier noe annet..
Hadde det ikke gjort livet mye lettere om vi bare hadde gått med et skilt over hodene våre. På mitt kunne det stått "Mistet barnet sitt" Så hadde jeg vært åpen og ærlig om hvilken livskrise jeg står oppi. Og det kunne forklart "oppførselen" min. Iblandt så ønsker jeg at alle skulle visst hva jeg bærer med meg, det hadde gjort det så mye lettere, men, alt dreier seg ikke om meg, alle andre har sitt å stri med. Men med et sånt skilt, så hadde det vært litt lettere å forstå alle andre også: Hvorfor den dama på butikken var grinete og sur, hvorfor han langhåra svensken sneik i køen, hvorfor det klikka for ho med den pipete stemmen når ho ikke fikk time akkurat da ho ville, hvorfor den mannen bannet og slang med leppa når han ikke fikk sitteplass på toget, eller hvorfor jeg plutselig begynte å grine, ho spurte jo bare hvordan det gikk...
Vi ville fått litt mere sympati og forståelse, men isteden så blir vi "smittet" med negativ energi. Ofte tar vi det med oss videre igjennom dagen: "Jeg så ei dame, ho var så frekk og ufin.. Det er det verste jeg har sett" "Nei, den dama liker jeg ikke"
En tankevekker: Neste gang noen er "frekke og ufine, sure eller grinete" tenk heller da: Uff, her ligger det noe annet bak, jeg lurer på hva det kan være som plager ho" "Kan jeg på noen som helst måte hjelpe henne" Sier du et positivt ord til ho så kan det forandre hele dagen hennes. Positivt + overvinner Negativt -. Alle vil vi vel være gode, fine og snille mennesker, og jeg kan garantere at hvis du sier noe positivt og hyggelig til henne; så vil ho huske det, og smile til deg neste gang dere treffes, uansett om hun har en god eller dårlig dag da.
I en episode av "How I met your mother" tar de opp akurat dette temaet, da går de med hver sin koffert; Hvor det står med store bokstaver hva de har i bagasjen. De også vil ha frem det at hvis vi alle hadde visst om hverandres problemer, så ville alt vært så mye lettere å forstå andres valg og handlinger.
Episoden ender med budskapet og moralen:
"Everyone’s got some baggage; it’s part of life. But like anything else, it’s easier when someone gives you a hand with it."
Det er jeg så enig i, det å få fortelle til flest mulig, gjenta meg selv omigjen og omigjen, det har hjulpet meg kjempe mye. Mulig det er til det kjedsomme for noen av dere, men det er min vei videre, og jeg kommer til å trenge å snakke mye mere om det fremover også. Håper dere kan hjelpe meg med det, jeg er ikke "ferdig" med det, og kommer aldri til å bli det, det er min datter Saga jeg snakker om.
Jeg tror vi blir sterkere av å ha tung bagasje, men det blir uendelig mye lettere å bære når noen kan avlaste innimellom. Avlaste i form av å lytte, klemme og vise omsorg.
Jeg stemmer for at vi alle omfavner åpenheten, og ufarligjør det å vise seg sårbar. Vi er mennesker, ingen er perfekte, dog fassade ofte tilsier noe annet..
Besøk av en liten sommerfugl
En vinterdag i starten av februar, kom det en liten sommerfugl på besøk inn i varmen til oss på Gulliksrud. Det var en merkelig tid å komme på for en sommerfugl, men akkurat av den grunnen var den så hjertelig velkommen <3 Vi betraktet den vakre skapningen som slo seg til ro på veggen. Den var så fredefull, den var ikke kommet for å lage rabalder, nei, den ville vise seg frem i sin skjønneste drakt.
Dagen etter var den på oppdagelsesferd, den trippet rundt, og klatret på steinen til Saga. Det var først da jeg begynte å google litt om hva Sommerfugl betydde:
Sommerfuglen som symbol
Sommerfuglen er et vakkert og sterkt symbol. Ett symbol de fleste har et positivt forhold til. Det står for transformasjon, styrke, glede og frihet. En vakker sommerfugl gir oss håp om en ny og positiv begynnelse.
Sommerfuglen må gjennom en tøff kamp for å endres fra larve til sommerfugl. Slik er det også med oss mennesker. Når livet er tøft og butter imot, så krever det vilje, mot og styrke for å komme på rett vei. Vi skulle gjerne gått igjennom livet helt uten å møte noen vanskeligheter. Men et liv uten kamp ville gjort oss svake og sårbare. Vi ville aldri blitt så sterke, stolte og heller aldri vist oss i all vår fargeprakt uten hverdagens små og store utfordringer.
Sommerfuglen avbildes ofte på gravsteiner som et dødssymbol. Sjelen kan ta bolig i den vakre sommerfuglen sies det. Den symboliserer også gjenfødelse, tilbakekomst og glede.
*Urfolket sammenlikner når larven er inne i puppen -- som skjelen er fanget inne i kroppen. Og når den kommer ut; sprer sine vinger, og slår ut i full blomst. Symboliserer det frihet for sjelen ved døden.
*Sommerfuglen er et gammelt kristens symbol for håp.
*For mange er sommerfuglen et bevis på Guds eksistens; at vi lever her en tid, dør og gjenoppstår til nytt liv.
SOMMERFUGLENS HEMMELIGHET
En man fant engang en kokong,
hvor sommerfuglen nettopp hadde
begynt den møysommelige kampen
for å bryte seg fri. Mannen satt
facinert og betraktet dette naturens
drama i flere timer.
Men så hendte det ingenting på en
god stund. Det virket som at
sommerfuglen ikke lenger hadde
krefter til å kjempe, og ikke lenger
kunne ta den siste biten av kongkongen.
Mannen ville gjerne hjelpe den
kjempende sommerfuglen, så han
hentet en saks og klippet forsiktig opp
den siste delen av kokongen som
hindret sommerfuglen
Nå kunne sommerfuglen enkelt
frigjøre seg. Men kroppen hadde
svulmet opp og vingene skrumpet inn.
Mannen ventet og ventet for å få se
vingene ble større, slik at den kunne
bære kroppen. Men det skjedde ikke.
Sommerfuglen fortsatte bare med å
kravle omkring på bakken.
Det mannen ikke hadde forstått, var
at kampen i kongkongen var nødvendig
for sommerfuglen. Gjennom å kjempe
skulle vingene vokse seg sterke slik at
sommerfuglen var klar til å fly når
den hadde kjempet seg fri.
Iblandt ønsker vi at høyere makter skal la oss gå gjennom livet uten å møte kamp og vanskeligheter. Men et liv uten kamp kan gjøre oss sårbare og svake. Vi ville aldri bli så sterke som vi kunne ha blitt. Og vi skulle aldri kunne fly....
Dette kom jeg over når jeg søkte på "sommerfugl og mening med livet" på google. Syns den var en fin tankevekker nå i den tøffe tiden, hvor jeg skal se fremover, og komme styrket ut av dette!
Jeg ser på møtet med sommerfuglen i starten av februar som et positivt tegn.
Tusen takk<3
Veien videre..
Jeg har hele tiden tenkt videre, på veien videre. Åssen vi skal ta oss fremover, hvor lang tid det vil ta, min metode har vært ett skritt om gangen, hvis jeg bare kan få gjort unna det, så kommer neste steg automatisk, som noe å strekke seg mot.
Siden vi fikk beskjeden om at Saga var død, har skrittene vært tunge å gå, men godt å ha de unna gjort, og godt å ha med seg friskt i minnet:
-Bare vi kommer oss igjennom fødselen, da....
-Bare begravelsen er over, da...
-På 6ukers kontrollen, da kanskje vi får noen svar...
-Bare gruppetimene på sorgstøttesenteret setter i gang, da...
-Bare vi kommer oss igjennom jula, da...
-Bare obduksjonsrapporten er klar, da...
Og saånn fortsetter det...
Og saånn fortsetter det...
Fredag 22.Januar har vært en dag som har vært printet inn i hodet mitt siden 11.des. Neste, og siste mulighet til å få et svar. Et svar på hvorfor Saga som var så livlig der inne plutselig døde. Vi har ikke fått noen pekepinne på hva dødsårsaken kan skyldes, men vi har blitt fortalt at vi må stille oss inn på å aldri få noe svar. Men innerst inne så har jeg et håp om et svar, hvordan skal jeg ellers klare å slå meg til ro med at min tilsynelatende helt friske, store og sterke datter Saga døde i sin trygge hule, dagen etter termin.
Torsdag 21. januar, dagen før dagen, telefonen ringer, det er ahus; kort fortalt sier de at obduksjonsraporten ikke er klar, og møtet avlyst på ubestemt tid. Etter timer med selvstudier om selvutvikling, og hjelp fra andre hold til å komme meg videre så takler jeg dette veldig bra. Jeg har på dette punktet av en eller annen grunn slått meg litt til ro med at det ikke var så mye å hente der alikevel..
Når den beskjeden der ikke tippet meg av lasset, da skulle en tro jeg var på rett vei. Jeg takla den motgangen, uten noe nag til noen, uten noe grin. Og det til tross for at det er den datoen som har vært den viktigste og mest betydningsfulle datoen i livet mitt akkurat nå, og for fremtiden, den datoen som jeg skal få et endelig svar, etter den dagen kan jeg ta det neste skrittet videre...
Men mandag ble jeg tippet av lasset... Ikke det at jeg fikk en ny beskjed som overgikk denne, nei, jeg fikk motgang av laveste rang. "Jeg fikk ventetid på blodprøver" på 10 dager. Det var fullt..... Det skal sies at prøven jeg skal ta er den siste jeg skal ta som omhandler Sagas død. Så at den er veldig viktig for meg, det er den, den er super viktig. Men at jeg innerst inne skulle ønsket at den var unna gjort for lenge siden, det er ingen hemlighet. Så 10 dager ventetid, det var det som skulle til for å "dytte meg rett ned i sølepytten, og tråkke på meg." Og der måtte jeg ligge til prøvene var overstått. Akkurat sånn føltes det, jeg klarte ikke ta noe nytt steg før jeg hadde fullført det som sto på vent...
Jeg ringte som en optimist til legekontoret på mandag og spurte; kan jeg komme inn i morra. -Nei. Jeg forklarte, itilfelle ho var usikker på hvem jeg var, -Det er fordi ahus trenger de prøve svara, og det er for å få svar på hvorfor jeg mista babyen min.. -Nei. Jeg kjente magen knøyt seg og at det raste et sinne igjennom meg. -Men hvis dere ikke kan før, er det noe jeg kan få gjort på et annet legekontor i kommunen da? -Nei, det tror jeg ikke går. -Er du sikker på at jeg ikke kan få noe før? Dette ble jo avtalt med ahus, sånn at jeg skulle slippe å reise helt inn til ahus for 2 blodprøver. Jeg ble sint, skuffet, trist, lei og følte ikke at de tok meg på alvor, det kan vente, for meg så er det her ikke noe som kan vente lenger, jeg vil videre, vil få ting unna, men jeg trenger hjelp, hjelp til å ta skrittene, hjelp til å ta blodprøver... Mandag-Tirsdag-Onsdag det ble bare verre og verre for hver dag, og jo mere jeg tenkte på det.
Jeg ringte som en optimist til legekontoret på mandag og spurte; kan jeg komme inn i morra. -Nei. Jeg forklarte, itilfelle ho var usikker på hvem jeg var, -Det er fordi ahus trenger de prøve svara, og det er for å få svar på hvorfor jeg mista babyen min.. -Nei. Jeg kjente magen knøyt seg og at det raste et sinne igjennom meg. -Men hvis dere ikke kan før, er det noe jeg kan få gjort på et annet legekontor i kommunen da? -Nei, det tror jeg ikke går. -Er du sikker på at jeg ikke kan få noe før? Dette ble jo avtalt med ahus, sånn at jeg skulle slippe å reise helt inn til ahus for 2 blodprøver. Jeg ble sint, skuffet, trist, lei og følte ikke at de tok meg på alvor, det kan vente, for meg så er det her ikke noe som kan vente lenger, jeg vil videre, vil få ting unna, men jeg trenger hjelp, hjelp til å ta skrittene, hjelp til å ta blodprøver... Mandag-Tirsdag-Onsdag det ble bare verre og verre for hver dag, og jo mere jeg tenkte på det.
Onsdag gjorde Andres tiltak, selv om jeg skrek og nekta han.. Ikke gjør det, jeg må jo bare vente til neste onsdag. Detta er jo ynkelig, jeg føler meg som verdens største syter... Andres så at det eneste han kunne gjøre for å hjelpe meg ut av søla var å ringe våre gode hjelpere. Det ble tatt på alvor og resulterte i at ble at timen først ble framskyndet mandag, også til torsdag. Tusen takk, etter i morgen er det neste steget tatt..
Skal sies at det endte opp med at jeg måtte reise inn til ahus, Men igjen for et fantastisk sted og fine folk, så trygt og godt og godt tatt vare på som jeg føler meg der <3 Det hjelper meg videre på veien, det er noe annet enn hva jeg kan si om mitt lokale legekontor.. (akkurat nå)
Skal sies at det endte opp med at jeg måtte reise inn til ahus, Men igjen for et fantastisk sted og fine folk, så trygt og godt og godt tatt vare på som jeg føler meg der <3 Det hjelper meg videre på veien, det er noe annet enn hva jeg kan si om mitt lokale legekontor.. (akkurat nå)
Kjærlighet!
Jeg leter etter noe fint ved Saga`s død. Det er mye som skurrer ved den setningen, men det er et behov jeg har. Som dere skjønner så har jeg vært veldig opptatt av døden i det siste. Jeg har dykket veldig dypt ned i døden, vi har tilogmed vært hos presten for å høre om hva han og bibelen sier om døden og tiden etter.
Nå har jeg slått med litt til ro med døden, blitt litt bedre kjent med den. Og styrket mitt håp, og min tro til at det er en slags fortsettelse etter døden. Så da har jeg hoppet over til neste emneknagg, nemlig kjærlighet <3 Og her tror jeg jeg vil bli :)
Vi har følt på utrolig mye kjærlighet siden 22.okt Det har vekket mye kjærlighet jeg ikke visste vi hadde, Og så mye kjærlighet vi ikke visste andre hadde for oss, til oss.
Googler du kjærlighet kommer det opp:
- Finn kjærligheten på nett - Møteplassen.no
- Første kjærlighet -om forhold og relasjoner
- Jakten på kjærligheten - tv2.no
Jeg tror kjærlighet er så mye mer enn det, altså det jeg mener er at kjærlighet er ikke bare: 1+1, par, kjærestepar, forelskelse. Kjærlighet er vi alle omgitt av hver dag. Og gir du kjærlighet, så får du tilbake.
Vi har alle den venninnen, kunden, treningsinstruktøren ect. som vi gleder oss til å se. "jeg blir alltid så glad når jeg se ho." "Ho har så smittende energi" "Ho får alle rundt seg til å stråle" Det er kjærlighet!! Ho gir, og ho får tilbake i bøtter og spann av alle dere som elsker å være i hennes nærvær. Dere blir glade, lykkelige og stråler. Det er kjærlighet tilbake!
På første siden i boka til Saga. så skriver jeg: "Du har rørt ved manges hjerter Saga" Hjerte, <3 , kjærlighet, kjærligheten har vi i hjertet. Kjærlighet er nøkkelen til hjerte. Kjærligheten eksploderte etter at Saga døde, vi fikk masse kjærlighet i form av; Blomster, kort, sms, klemmer, ord og tanker. Og jeg tror og håper at alle i vår krets har tatt litt ekstra vare på de de er glade i, livet har gitt litt mere verdi og mening for mange mennesker etter Sagas død.
Du kan ikke ta på kjærlighet, men du kan føle på den. Den følelsen som spredte seg i rommet når Saga ble født, det var 100% Ren Kjærlighet.
Saga gav oss kjærligheten!
-Og den skal jeg dykke dypere ned i!
Nå har jeg slått med litt til ro med døden, blitt litt bedre kjent med den. Og styrket mitt håp, og min tro til at det er en slags fortsettelse etter døden. Så da har jeg hoppet over til neste emneknagg, nemlig kjærlighet <3 Og her tror jeg jeg vil bli :)
Vi har følt på utrolig mye kjærlighet siden 22.okt Det har vekket mye kjærlighet jeg ikke visste vi hadde, Og så mye kjærlighet vi ikke visste andre hadde for oss, til oss.
Googler du kjærlighet kommer det opp:
- Finn kjærligheten på nett - Møteplassen.no
- Første kjærlighet -om forhold og relasjoner
- Jakten på kjærligheten - tv2.no
Jeg tror kjærlighet er så mye mer enn det, altså det jeg mener er at kjærlighet er ikke bare: 1+1, par, kjærestepar, forelskelse. Kjærlighet er vi alle omgitt av hver dag. Og gir du kjærlighet, så får du tilbake.
Vi har alle den venninnen, kunden, treningsinstruktøren ect. som vi gleder oss til å se. "jeg blir alltid så glad når jeg se ho." "Ho har så smittende energi" "Ho får alle rundt seg til å stråle" Det er kjærlighet!! Ho gir, og ho får tilbake i bøtter og spann av alle dere som elsker å være i hennes nærvær. Dere blir glade, lykkelige og stråler. Det er kjærlighet tilbake!
På første siden i boka til Saga. så skriver jeg: "Du har rørt ved manges hjerter Saga" Hjerte, <3 , kjærlighet, kjærligheten har vi i hjertet. Kjærlighet er nøkkelen til hjerte. Kjærligheten eksploderte etter at Saga døde, vi fikk masse kjærlighet i form av; Blomster, kort, sms, klemmer, ord og tanker. Og jeg tror og håper at alle i vår krets har tatt litt ekstra vare på de de er glade i, livet har gitt litt mere verdi og mening for mange mennesker etter Sagas død.
Du kan ikke ta på kjærlighet, men du kan føle på den. Den følelsen som spredte seg i rommet når Saga ble født, det var 100% Ren Kjærlighet.
Saga gav oss kjærligheten!
-Og den skal jeg dykke dypere ned i!
Døden..
Døden, døden er rundt oss hver eneste dag. Nyhetene legger ingen filtre; 18 Sivile døde i en tragisk ulykke, en mann omkom. Vi hører det, leser det, ser bilder, men jeg klarer ikke å la det gå innover meg, klarer ikke å sette meg inn i det, sette meg inn i døden..
Før nå, nå når det ble så nært, nærmere kommer jeg aldri; Jeg har båret døden... Inni meg...
Jeg tror ingen mennesker er eller kommer til å bli fortrolig med døden. Den er aldri ønsket, aldri velkommen. Døden er en frykt, en redsel vi aldri vil skal komme.. Men den kommer, kommer til oss alle og enhver før eller senere. Det mest skremmende med døden er at den kan komme å ta noen vi er glade i, noen vi har så kjær. Og da bli sittende igjen hjelpesløse, vi får ikke gjort noe fra eller til, og er helt uvitende om hva som skjer videre, veien videre.
Hva vet vi egentlig om døden?! Når du dør så blir du borte, borte fra alle andre som lever iallefall. Du slutter å puste, hjertet slutter å slå, du slutter å tenke, du føler ingenting, du er ingenting.. Borte, ingenting, vekk for alltid. Kan det virkelig være sånn? Kan det plutselig være "over og ut"?
Jeg tror det er uvisstheten som gjør døden så skremmende, vi vet ikke hva som venter oss den dagen vi dør, ingen vet, ingen har fakta. Mange synser, tror og håper, men ingen vet. Og ingen vet når den dagen vil komme, når din tid er inne. Er døden bestemt på forhånd? Eller er livet helt tilfeldig?
Temaet "døden" et tema vi stort sett ungår å prate og spekulere for mye i, det føles tryggest å distansere seg fra den. Det blir så uendelig mange løse tråder når man først begynner å tenke på døden, man vil prøve å forstå, finne svar og logiske forklaringer; Hvorfor? Hva? feil tid til feil sted, kunne livet vært reddet hvisomatte??
Før var døden en naturlig del av livet, det skjedde og det måtte aksepteres, det var livets gang. Død ved livets start, død ung, død av sykdom, ulykke, det skjedde mye oftere før. Idag er det kort vei til sykehus, stedet der du er i trygge hender, helsepersonell kjemper og gir livet i gave gang på gang. I de fleste tilfeller går det bra, og går det ikke bra, ja da er det vel en sykehusfeil da?! Det er medisiner og hjelp å få for det meste, sånn har det blitt og vi tar det forgitt at vi skal leve til vi blir gamle. Det er ikke "naturlig" å dø før vi er gamle, ikke kan gå, stå eller spise selv.
Jeg tror vi må lære oss å akseptere døden, vi må bli flinkere til å snakke om den, dele tanker og følelser rundt døden. Døden er det mest naturlige som skjer oss, kan døden ved noen som helst anledning være noe fint?!
Gjør vi døden til noe fint ved å vise frem Saga? Vi har skapt minner med Saga, vi tenker på henne og smiler, vi gråter litt også. Men mest av alt er det bare veldig godt å tenke på Saga, prate om Saga og se bilder av Saga. Det er noe veldig fint for meg iallefall, jeg ville aldri vært foruten Saga.
Vi skal ha respekt for døden, for livet er skjørt, men må vi å frykte døden? Går det ann å ufarliggjøre den?
"Det Saga lærte meg iløpet av hennes alt for korte liv, kan være det viktigste noen noensinne har lært meg."
Før nå, nå når det ble så nært, nærmere kommer jeg aldri; Jeg har båret døden... Inni meg...
Jeg tror ingen mennesker er eller kommer til å bli fortrolig med døden. Den er aldri ønsket, aldri velkommen. Døden er en frykt, en redsel vi aldri vil skal komme.. Men den kommer, kommer til oss alle og enhver før eller senere. Det mest skremmende med døden er at den kan komme å ta noen vi er glade i, noen vi har så kjær. Og da bli sittende igjen hjelpesløse, vi får ikke gjort noe fra eller til, og er helt uvitende om hva som skjer videre, veien videre.
Hva vet vi egentlig om døden?! Når du dør så blir du borte, borte fra alle andre som lever iallefall. Du slutter å puste, hjertet slutter å slå, du slutter å tenke, du føler ingenting, du er ingenting.. Borte, ingenting, vekk for alltid. Kan det virkelig være sånn? Kan det plutselig være "over og ut"?
Jeg tror det er uvisstheten som gjør døden så skremmende, vi vet ikke hva som venter oss den dagen vi dør, ingen vet, ingen har fakta. Mange synser, tror og håper, men ingen vet. Og ingen vet når den dagen vil komme, når din tid er inne. Er døden bestemt på forhånd? Eller er livet helt tilfeldig?
Temaet "døden" et tema vi stort sett ungår å prate og spekulere for mye i, det føles tryggest å distansere seg fra den. Det blir så uendelig mange løse tråder når man først begynner å tenke på døden, man vil prøve å forstå, finne svar og logiske forklaringer; Hvorfor? Hva? feil tid til feil sted, kunne livet vært reddet hvisomatte??
Før var døden en naturlig del av livet, det skjedde og det måtte aksepteres, det var livets gang. Død ved livets start, død ung, død av sykdom, ulykke, det skjedde mye oftere før. Idag er det kort vei til sykehus, stedet der du er i trygge hender, helsepersonell kjemper og gir livet i gave gang på gang. I de fleste tilfeller går det bra, og går det ikke bra, ja da er det vel en sykehusfeil da?! Det er medisiner og hjelp å få for det meste, sånn har det blitt og vi tar det forgitt at vi skal leve til vi blir gamle. Det er ikke "naturlig" å dø før vi er gamle, ikke kan gå, stå eller spise selv.
Jeg tror vi må lære oss å akseptere døden, vi må bli flinkere til å snakke om den, dele tanker og følelser rundt døden. Døden er det mest naturlige som skjer oss, kan døden ved noen som helst anledning være noe fint?!
Gjør vi døden til noe fint ved å vise frem Saga? Vi har skapt minner med Saga, vi tenker på henne og smiler, vi gråter litt også. Men mest av alt er det bare veldig godt å tenke på Saga, prate om Saga og se bilder av Saga. Det er noe veldig fint for meg iallefall, jeg ville aldri vært foruten Saga.
Vi skal ha respekt for døden, for livet er skjørt, men må vi å frykte døden? Går det ann å ufarliggjøre den?
"Det Saga lærte meg iløpet av hennes alt for korte liv, kan være det viktigste noen noensinne har lært meg."
2016 Et nytt år...
Første dag i 2016... Jeg vil ikke stå opp, vil bare bli her i senga, under dyna, vil ikke ha et nytt år, kroppen min stritter imot..
Hvorfor feirer vi nyttårsaften?! For å takke for det gamle, og ønske velkommen til det nye. "Et godt nytt år, med nye muligheter." Men for pokker, jeg vil ikke "takke" for det gamle, jeg vil ikke ha et nytt år med nye muligheter, jeg vil ha 2015 og Saga. Jeg vil ha vår lykkelige familie på 4. Jeg vil ha alt det jeg forventet, (og tok forgitt) alt det 2015 skulle gi meg. Hvorfor i huleste var jeg med på å "feire" et nyttår igår?! "kosa oss" la lokk på det vonde, lata som, prata, smilte og lo, prøvde iallefall...
Skulle ønske jeg klarte å formidle behovet jeg har for å få snakka om hendelsenes løp den siste tiden.. For å få det bedre med meg selv og mere åpenhet for de rundt. Vi har alle våre laster, min er ikke så hemmelig, men jeg prøver å bygge opp et skjold forde. "Be strong" Som jeg har vært inne på før, så er det lett å bryte det ned, det er bare å vise litt medfølelse, og spørre hvordan det går. Men jeg holder maska ganske så greit hvis jeg må...
Jeg må huske på at folk er ikke tankelesere, de vet ikke hva de skal si eller gjøre, for at jeg skal ha det best.. Jeg må bli flinkere å bli en muntlig formiddler, hvis jeg har noen ønsker eller behov.. Jeg har en lang vei igjen å gå, og har mange gode venner rundt meg som kan hjelpe meg på veien, hvis jeg lar de hjelpe...
Jeg håper at en gang i fremtiden, så skal 2015 bli et godt og vakkert år å minnes. Året til Saga, den vakre saga`n om Saga.
Det er tøft å si farvel til 2015; Året med så mye forventninger, glede, jubel og spenning. Men også året med; tårer, sorg, klandring, fortvilelse, livsendring og død. Jeg mistet håpet for så mange drømmer og planer om fremtiden.
2016 et nytt år...
Jeg tjener ingenting på å bli værende i sorgen. Evig bitter for å ha et barn for lite her på jorden. Saga vil alltid være med oss, men Saga ønsker nok også at Mamma, Pappa og Storebror skal ha det bra, leve livet og være lykkelige sammen.
2016 et nytt år...
Jeg må begynne veien videre, ta skritt i riktig rettning. Jeg skal ta skrittene i mitt tempo, jeg vil bearbeide sorgen, trå varsomt. Ta imot all hjelp jeg kan få, drite i forventningene til folk. Gjøre det som føles riktig for meg, jobbe meg igjennom sorgen, på best mulig måte for meg.
2016 et nytt år...
Jeg ønsker meg styrke, kraft og vilje til å faktisk gå videre..
Og jeg ønsker å finne nytt håp for fremtiden...
Hvorfor feirer vi nyttårsaften?! For å takke for det gamle, og ønske velkommen til det nye. "Et godt nytt år, med nye muligheter." Men for pokker, jeg vil ikke "takke" for det gamle, jeg vil ikke ha et nytt år med nye muligheter, jeg vil ha 2015 og Saga. Jeg vil ha vår lykkelige familie på 4. Jeg vil ha alt det jeg forventet, (og tok forgitt) alt det 2015 skulle gi meg. Hvorfor i huleste var jeg med på å "feire" et nyttår igår?! "kosa oss" la lokk på det vonde, lata som, prata, smilte og lo, prøvde iallefall...
Skulle ønske jeg klarte å formidle behovet jeg har for å få snakka om hendelsenes løp den siste tiden.. For å få det bedre med meg selv og mere åpenhet for de rundt. Vi har alle våre laster, min er ikke så hemmelig, men jeg prøver å bygge opp et skjold forde. "Be strong" Som jeg har vært inne på før, så er det lett å bryte det ned, det er bare å vise litt medfølelse, og spørre hvordan det går. Men jeg holder maska ganske så greit hvis jeg må...
Jeg må huske på at folk er ikke tankelesere, de vet ikke hva de skal si eller gjøre, for at jeg skal ha det best.. Jeg må bli flinkere å bli en muntlig formiddler, hvis jeg har noen ønsker eller behov.. Jeg har en lang vei igjen å gå, og har mange gode venner rundt meg som kan hjelpe meg på veien, hvis jeg lar de hjelpe...
Jeg håper at en gang i fremtiden, så skal 2015 bli et godt og vakkert år å minnes. Året til Saga, den vakre saga`n om Saga.
Det er tøft å si farvel til 2015; Året med så mye forventninger, glede, jubel og spenning. Men også året med; tårer, sorg, klandring, fortvilelse, livsendring og død. Jeg mistet håpet for så mange drømmer og planer om fremtiden.
2016 et nytt år...
Jeg tjener ingenting på å bli værende i sorgen. Evig bitter for å ha et barn for lite her på jorden. Saga vil alltid være med oss, men Saga ønsker nok også at Mamma, Pappa og Storebror skal ha det bra, leve livet og være lykkelige sammen.
2016 et nytt år...
Jeg må begynne veien videre, ta skritt i riktig rettning. Jeg skal ta skrittene i mitt tempo, jeg vil bearbeide sorgen, trå varsomt. Ta imot all hjelp jeg kan få, drite i forventningene til folk. Gjøre det som føles riktig for meg, jobbe meg igjennom sorgen, på best mulig måte for meg.
2016 et nytt år...
Jeg ønsker meg styrke, kraft og vilje til å faktisk gå videre..
Og jeg ønsker å finne nytt håp for fremtiden...
Lykke er å se deg!
Endelig,
endelig hadde vi den fantastiske keiserinna vår her, hun som
hadde vokst seg så stor, den jenta som hadde turna rundt der inni
magen i 9 måneder. Endelig hadde vi deg her hos oss, i våre armer.
Det
føltes så deilig, du var så varm, du luktet så godt, kroppen din
var helt perfekt, så go å ta i, store bollekinn, og leppene dine
formet seg som et hjerte. Den vakreste baby-jenta jeg noensinne har
sett, og du er vår. Lykken var enorm, jeg glemte tid, sted og
realitet, det så bare ut som om du lå der på brystet mitt og sov..
Sov så søtt min vakre engel <3
Pappa
fikk bli med deg på måling og veiing, jeg måtte bli igjen for å
lappes sammen, før jeg ble ført inn på overvåking. Det var et
stort rom, hvor jeg lå helt alene. Jeg hørte klokka på veggen
tikke, den tikket sakte, det var bare såvidt viseren rørte seg.
Hodet mitt begynte å jobbe; samle tanker, inntrykk og følelser. Hva
var det jeg nettopp hadde opplevd? Saga død i mine armer? Endelig var
du på utsiden, men du tittet ikke opp på meg, du skrek ikke, du
klemte aldri fingeren min..
Jeg
braste sammen i gråt, hylte og hulka. Det hadde nettopp gått opp for
meg, og jeg lå der helt alene, lammet fra brystet og ned. Hjertet
mitt var knust, og det eneste jeg ønsket meg var å få deg tilbake
i mine armer, inntill brystet mitt. Kanskje, kanskje kunne det få deg
tilbake til livet igjen, mirakel...
Endelig
kom du tilbake til meg Saga, pappa trilla deg, og jordmor viste vei.
Klokka slo 03.00 også stoppa klokka. En hel time stod klokka stille.
Det var en fin time, en trist time, en time vi alltid vil klare å
finne tilbake til både ved lukt og følelser, bare vi lukker øynene
og ønsker oss skikkelig mye.
Vi
fantaserte mye den natten, så for oss hvordan din reise videre ville
bli; Sakko og Raja som kom og hentet deg, viste deg vei. Du som
plutselig kunne fly, fri som fuglen, lett som fjær. Fløy høyt over
skyene, lykkelig og glad, og helt uvitende om alle planene vi hadde
for fremtiden din videre her på jorden.
Jeg
lever i håpet om at det er sånn Saga, at du fortsetter ferden
videre, en annen vei enn oss. Men en god ferd, en ferd hvor du har
det bra, og at det er mange der som tar seg av deg, og gir deg
kjærlighet. Besta som lar deg få leke med ekkorna sine. Og at en
dag så møtes våre veier igjen, en dag så ses vi igjen Saga.
Jeg
elsker deg Saga, jeg har født en engel <3
*(Den
første timen med Saga på oppservasjons posten så stod faktisk
tiden helt stille. Det var 25.oktober, og vi stilte klokka 1 time
tilbake. Men på Ahus stod klokka bare stille på klokka 3)
2 måneder
Kjære
Saga
Idag
hadde du vært 2 måneder. Jeg googlet "2 måneder"; Det
første som kom opp var at ei gjennomsnitts jente baby på 2 mnd. er
vanligvis 5kg. og 57cm. lang. Jeg ser bort ifra det, og følger
heller Gaute sin vekstkurve for å tenke meg til hvor stor du hadde
vært nå idag: 67 cm lang og 6800gram
Store
jenta mi! Nå er julaften over, en lang dag, mamma er sliten, bør
egentlig gå å legge seg, men klarer ikke slippe tanken på hvordan
livet hadde vært hvis du hadde vært her nå, vil skrive noen ord
til deg, om deg, for deg..
Det
gjør så vondt å innse, og å oppdage på nytt, og på nytt hva
jeg ikke har, det er ikke noe noen tvinger meg til, det er valg jeg
tar selv, det gjør vondt, men jeg vil, vil vite hva jeg går glipp
av, vil se for meg hvordan du hadde vært, hvor stor, hva du
hadde gjort og hva vi burde trent mere på. . Du hadde smilt, gurglet
og tilogmed laget noen aaaaaa -ooooooo iiiiiiii lyder, pratet
med oss, og du ville søkt mere og mere blikkkontakt. Jeg ser
på bilder av deg hver dag, jeg har deg med i hjertet mitt hvorhen
jeg går, og jeg har ikke glemt hvordan det var å holde den
vakre lille perfekte hånda di, i hånda mi.
Jula
skal være fylt med glede og forventninger. Det er i jula man får
hilse på familie og venner man ikke ser ellers i året. I år skulle
vi hatt med oss et nytt familiemedlem, det var mine forventninger til
denne jula. (Det har vi også, men i form av et vakkert lite album
med bilder og minner av deg, jeg viser det frem og er like
stolt hver eneste gang,) Glede ville vært å
sett søskenkjærlighet, og kjent kjærligheten til mine barn bare
vokse. Det vil den å, det gjør den å. Jeg klarer bare ikke fysisk
å gi den til deg Saga, men den vokser. Gaute blir øst over av
kjærlighet, han oser hele han.
Etter
familieselskap julaften og 1.dag så rømmer vi til fjells, "hopper
over jula" litt. Hygger oss med venner, snø og ski
istedenfor. Det skal bli en lettelse, gleder meg!
ps.
Du fikk en gave idag du også Saga, en vakker liten engel som sover på en stein, med
teksten "savner deg" Det var så deilig å se den nydelige
lille gaven der under jule-treet, med 4 enkle bokstaver i et hjerte. S
A G A
ps.ps.
Noen hadde vært på grava di og tent et lys for deg idag. Det varmer
så godt å se at du har besøk når ikke vi er der også, se at noen
andre også vil tenne lys for deg. Det gleder!
Barselkvinne uten baby..
"Barseltid er tiden kroppen bruker på å tilpasse seg fysisk og psykisk etter at svangerskapet er over. Fra fødsel til omtrent 6 uker etter."
Tiden etter fødsel består av : etter rier, sårstell, renselse, hovene bryster med melkespreng, hormonelle endringer og mye mer.. Men det går jo stort sett smertefritt når man har "premien" der; barnet sitt, barseltiden med en liten baby. Men det å ikke ha Saga her, det å ikke ha en baby å vise frem har vært ekstremt sårbart i barseltiden, det er lett for andre å glemme at jeg er i barselpermisjon etter å ha født et dødt barn. Men for meg, å kjenne på kroppen min, hver eneste dag blir det fysiske en påminner om hva som skulle vært der, men ikke er..
Min kjæreste Saga er ikke her hos meg, men jeg har en kropp som skriker etter henne, med det samme Saga ble født begynte kroppen å skrike; melka rant, produksjonen satte igang for fulle mugger. Det førte til kraftig brystspreng i mange dager. Tabletter for å stoppe melkeproduksjon har de sluttet å gi. Så de eneste rådene jeg fikk var å knyte opp brystene i stramme omslag, for å "tvinge melka tilbake inn." varm dusj og massasje for å løsne opp de hardeste melke kjertlene.
Hos
barselkvinner er følelsesmessige svingninger normalt, dette skyldes
hormonelle endringer i kroppen. Mange opplever humørsvingninger,
depresjoner, tristhet, irritabilitet og angst. Og det i tillegg til
den sorgen som kom som lyn fra klar himmel: at Saga var død..
Barseltiden har vært uvirkelig og vond. Aldri, aldri ikke engang i mine verst mareritt kunne jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem etter en fødsel, som barselkvinne UTEN barn.
Barseltiden har vært uvirkelig og vond. Aldri, aldri ikke engang i mine verst mareritt kunne jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem etter en fødsel, som barselkvinne UTEN barn.
Magen...
Den store struttende magen: hjemmet til Saga, den livlige, urolige
lille frøkna som turna rundt inni der. Og plutselig etter 9mnd. er ho borte, ikke inni magen og ikke på utsiden. Og jeg går rundt med en stor mage som kunne sett ut som om jeg var i 5 mnd. Redd for
spørsmål fra fremmede om hvor langt jeg er på vei. Det er så
forferdelig trist, det hadde ikke vært trist hvis jeg hadde hatt
Saga her, holdt henne på armen, trillet henne rundt. For sånn er det jo bare, det tar
tid før kroppen er i normaltilstand igjen, og folk har
forståelse. Men når det ikke er en baby der... Det er trist hver
gang jeg ser meg i speilet, noe mangler,
det er tomt inni der, og
det kjennes bare ut som en ekkel pudding å ta på.. Det er en vond
påminnelse om alt vi har mistet.
Nå er barseltiden over!
Sosiale forventninger!
Alle har vi forventninger,
forventninger til oss selv, forventninger til andre, forventninger
til sine barn, forventninger til hvor lang tid en sorgprosess tar...
Og tro meg, jeg lurer også veldig mye på hvor lang tid det vil ta.
Jeg trodde i tiden på sykehuset at hvis jeg bare kunne hoppe 3 uker
frem i tid, så ville alt vært så mye bedre. Men sorry, sorry til
meg selv, og til alle dere rundt som har forventninger til nettopp
det. Jeg er ikke kommet så mye lenger. For meg står tiden stille,
Klokken, timene, dagene og ukene går, men sorgtiden den står
stille. Jeg kjenner på den hele tiden, hver eneste dag, hver eneste time, jeg kan ikke si den har fått
noen merkbar endring. Jeg skulle så gjerne hatt Saga her nå, og jeg gremmes når jeg hører klaging over våkenetter, babyskrik og såre
bryster.. Ingenting i hele verden ønsker jeg meg mer enn akkurat
det, akkurat her, og akkurat nå. Dere aner ikke hvor heldige dere
er, alternativet er så mye værre. Livet er et mirakel, og samtidig
så skjørt..
Livet går i voldsomme
bølger om dagen, noen dager er bra dager, andre dager er helt bånn
i bøtta, bølgene kommer og går.. Jeg vil betegne meg selv som i
"psykisk ubalanse", jeg aner ikke hvordan dagene vil bli.
Har jeg en bra dag så kan den minste lille motgang knuse det, og
sende meg rett ned i kjelleren. "Liten tue kan velte stort lass"
Hvordan skal jeg klare å leve normalt igjen etter det her. Hvordan
skal jeg klare å holde meg i balanse, ikke la meg tippe over, ikke
la noen andre tippe meg over. Vil jeg klare å få såpass kontroll på
følelsene mine og på kroppen min igjen?!
De sosiale forventningene er
vanskelig å takle i en sorgprosess, "blir du med på det?"
"Du kommer vel dit?" "Skal vi ta en tur?" Og det skal sies; store
folkemengder er noe av det verste jeg utsetter meg selv for om dagen. Og ved sosialt samvær må sorgen skjules. Bak mitt smil, er det ingen glede. Når jeg ler, skjærer det i hjertet mitt. Jeg kan spise deilig mat, men inni meg føles det bare tomt.. Jeg veit at en dag må jeg tilbake i livet igjen, og at da har det mye å si, alle de skritt jeg har tatt i forkant. Jeg må pushe meg selv, og jeg må ha litt hjelp av andre til å pushe meg. Takk.
Huskeliste hvis det er
store folkemengder jeg må/bør takle;
1. Kle deg i mørke klær,
da er du en av mengden, ikke vekk oppsikt.
2. Hår og sminke: moderat.
2. Ikke søk etter
øyekontakt med folk rundt.
3.Forhold deg til di du er
der med, og for.
4. Gå i ytterkant, ikke
gjør deg selv til et midtpunkt.
5. Prøv å vær tilstede,
ikke fall i egne tanker, det kan få konsekvenser.
Alt har en første gang
etter Sagas død. Steder å komme tilbake til har en første gang;
jordmors venteværelse som jeg har sitti så mange ganger før å
ventet. Skulle tro det var "pice of cake" men nei, kjære
vene hvor mange tanker, følelser og utbrudd jeg fikk der. Jeg skalv,
ikke fordi jeg var redd for å møte jordmor igjen, nei for hun hadde
jeg møtt flere ganger etter dødsfallet. Men rommet, minnene og
livet til Saga det knyttet seg opp mot. Det samme gjaldt hos Legen,
dit måtte jeg gå på en "prøvetime" før jeg hadde egen
time. Altså, jeg ble med Andres på hans time. Og det var like
følelsesladet der. Første gang jeg skulle hjem til Mamma og Pappa,
aldri i verden hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem til
dem uten den lille, bare en uke etter fødsel. Og det fortsetter,
første gang på butikken, første gang i barnehagen, første
kjøreturen alene, første tur innom jobben.
Også har vi første møter
med med mennesker, venner og bekjente: Alle oppfører seg ulikt, og
det er ikke en fasit på hvordan folk skal oppføre seg, de må få
gjøre akkurat det som passer for dem. Folk vet ikke hva de skal si, det
sier de ofte, og det skjønner jeg. Noen later som ingenting,
andre gir en klem, noen sier de tenker på oss, andre kondolerer, og
folk lurer, lurer på hvordan det går, og hva som var årsaken til
Sagas død. Til alle disse planlagte møtene så gruer jeg meg, jeg
gruer meg så mye fordi jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å
reagere. Jeg møter mennesker med en maske, skal prøve å ikke vise
hvor nedbrutt jeg er, prøver så godt jeg kan å holde maska, hvis
vedkommende også holder maska, smiler og later som ingenting, prater
om vær og vind, så går det bra med med meg også, utenpå. Men inni meg
så gråter jeg litt, for det føles litt rart.. Men hvis det er noen
som viser medfølelse og spør hvordan det går, så presser tårene
på; Jeg kan ta av maska og vise mitt sanne jeg, sannheten; "Nei,
det går ikke så bra" enten om det er i barnehage, butikken,
hjemme eller borte.
Jeg har også en frykt for de tilfeldige møtene, det å gå på butikken å
handle alene. Plutselig dukker det opp noen jeg vet hvem er, og vet at de
vet.. Går de en omvei? Overser de meg? Sier de Hei, og later som
ingenting? Omfavner de meg med en klem, som sier mer enn tusen ord?
Eller vil de ta bryet å si noen medlidende ord? Det er uvissheten
som skremmer meg, jeg vet ikke hvordan andre som ikke er forberedt på
å møte meg vil reagere. Jeg er jo forberedt på at tilfeldige møter
kan skje når jeg kommer inn der, og jeg vil da ha en forventning til
andre. Det kommer til å trille en tåre hvis du viser du bryr deg, og det er kanskje ikke det verste om jeg griner litt i butikken? Om jeg
viser følelser, og at jeg viser at jeg har det vanskelig? Det er jo
bare sannheten, kanskje jeg trenger det. Istedenfor å måtte gjemme
meg bak skallet mitt, da er det fare for at jeg blir der..
Jeg aner ikke, det er 7 uker
siden nå. Kanskje det er sånn at folk tror at 7 uker er nok, nok tid
til å sørge på. NEI, jeg skal drite i å spekulere i hva andre folk tenker og
tror!!!
En tur til Saga`s grav
Vi har mange turer til Sagas grav, alene eller sammen. Det er godt å bare komme dit, prate med Saga, tenne lys for ho eller bare tenke tanker. Gaute pleier alltid å synge sanger for Saga, da er det "kjære gud" og "jeg har en engel som følger meg".
I dag var det en fin dag å besøke Saga <3 Sola strålte, rim på bakken og Fantorangen skulle få være med for første gang. Gaute var klar, han hadde en samtale med Fantorangen i bilen; "Da må du synge kjære gud for Saga" "Ja, det skal jeg, jeg gleder meg" Svarte Fantorangen med en pipete stemme som kom fra Gaute ;) Vel fremme oppe ved grava satte Gaute og F seg ned ved jordhaugen, Gaute forklarte at her, under jorda ligger Saga. F nikket og fulgte med.
Gaute har alltid lyst til å være med på graven når vi spør. Det gjør vondt i hjertet å se at Gaute er fult klar over at det er hans søster som ligger der i jorden, gravd ned.. Og at det eneste vi kan gjøre for henne er å tenne lys, synge, prate med henne, si vi er gla i henne og at vi kommer tilbake.. Det er ikke sånn andre storebrødre må gjøre, og det var ikke sånn her det skulle bli, Gaute skulle hatt lillesøster hjemme han nå; Kosa og snosa på myk baby hud, hjulpet til med bleie skift, trilla vogna og holdt seg for øra når ho skreik. Men istedenfor er den brutale fakta at vi kan aldri få den tiden med Saga, vi kan aldri ta henne med oss, vi må forholde oss til gravplassen, lys, og holde på minnene vi har.
Gaute fikk med seg et bilde av han og Saga i barnehagen en dag. Det ble en sterk opplevelse for far. Jeg har bare blitt fortalt om hendelsen: at Gaute var så utrolig stolt, han ville vise frem Saga, ville at alle skulle se, ventet på komentarer og tilbakemeldinger. Stoltere Storebror enn det hadde ikke SagaPappa sett før iallefall. <3
<3 Gaute, min Gaute, og Saga, min Saga <3 Hvorfor er livet så urettferdig, hvorfor...
Den gode følelsen: Takknemlighet!
Ikke visste jeg at midt oppi
en sorg, så er det så mye taknemlighet å føle på. Det
gjelder så mye, og så mange rundt. Av alle mine tårer som har
kommet siden 25. oktober har det ikke bare vært
triste-sorg-savn-tårer; men også takknemlighets-tårer.
Takknemlig for alle rundt
som har vist at de bryr seg. Allerede på sykehuset, før Saga var født,
fosset det inn sms`er, med varme tanker og gode ord fra nære og
fjerne. Folk ville fortelle oss at de tenkte på oss og var der for
oss. Dere aner ikke hvor mye det har å si i en sådan stund. Første
natta (natt til Fredag) fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å gråt, og tenkte på
hva jeg hadde gjort galt, hvor jeg hadde feilet, skvatt til av tanker
som "Ånei, det er jo fordi jeg har spist spekeskinke"
Eller "Ånei, jeg visste jo det var en dum ide og få seg katt..
det er selvfølgelig det".. Natt til lørdag våknet jeg av at
jeg gråt flere ganger, men det var av takknemlighet, jeg var så
utrolig rørt av all støtte, trøst og omsorg folk hadde vist oss.
Også har vi den evige
takknemligheten vi føler til Jordmødrene og Barnepleierene vi traff
inne på Ahus. For noen fantastiske mennesker, de har gjort alt så
riktig for oss, og vist oss en vei som vi aldri hadde klart å funnet
på egenhånd. Dere vil ikke tro hvilken respekt de har vist Saga;
Når de trillet henne inn til oss, trillet de henne med så
forsiktighet, løftet henne over dørterskel og snakket til henne.
Det sterkeste minnet er en "ukjent" jordmor som stoppet ide
hun passerte gangen, og Saga var på vei ut. Hun lente seg over Saga
og beundret henne. Prata til henne og sa "Namen så stor og fin
ei jente, deg kan Mamma og Pappa være stolt av". Det er noe
jeg kommer til å huske i all tid, de ordene, og den respekten varmer
Mamma og Pappa hjertet langt og lengst innerst i hjerteroten...
Det er ikke bare Saga
Jordmødrene har vært gode mot. Men meg og Andres også, de har vært
helt eksemplariske, fantastiske damer som vi har blitt så glade i.
De har vært våre psykologer, våre venner, vist omsorg, trøst og
glede. Vi var pasienter begge to, jeg: mamman med et dødt barn i
magen og Andres som den sørgende, og hjelpesløse pappan. Når jeg
tenker på jordmor som yrke tenker jeg på et yrke som er fylt med
glede, lykke, forventninger, barneskrik og liv dagen lang. Men i
vårt tilfelle måtte de takkle; Skuffelse, sinne, tårer,
fornektelse, bebreidelse, sorg og død. Det kan umulig være noe de
ønsker å stå i, men noen måtte ta den jobben også. Og de som
ville/orket/måtte gjøre det tok utfordringen på strak arm. De fikk
det til å virke som om de var evig takknemlige for at de fikk lov
til å følge oss, og vise oss vei. Alle 7 som var der med oss/for
oss ville også delta i minnesstunden i kappellet. Det gjorde helt
fantastisk godt at de vill være med, og ta
farvel med Saga sammen med oss. <3
Tusen hjertelig takk til
venner og familie som kastet alt de hadde i hendene, for å bistå
oss når ulykken først var der. Dere delte sjokket med oss, besøkte
oss på sykehuset, ringte, sendte sms, prata og støttet oss igjenom,
før, etter og dere gjør det fremdeles. Vi er så enormt glade for
at vi har nettopp dere i våre liv.
Takknemlig er jeg også for
det vakre synet som møtte oss på jordpåkastelsen, alle de
menneskene som stod å ventet på oss når vi kom i gravfølget med
Saga. Det varmet, og fikk tårene til å trille nok en gang. Takk for
at dere ville dele sorgen og minnet av Saga med oss!
Også er det sola vår da;
Vår kjæreste Gaute, som er den mest fantastiske gutten å ha oppi det
hele. Han viser så mye omsorg og stolthet over Saga og oss. Han får
livet til å smile for oss igjen. Vi er så evig takknemlige for den
gutten, og hva han får til bare ved å være!! Word!
Og tilslutt så er jeg evig
takknemlig for Norge, at vi bor i dette landet, og ikke minst at vi
lever i dette året; 2015. Det er lov å få hjelp, lov å sørge,
lov å begrave sitt dødfødte barn..
Min stille fødsel..
Tilbake til senga hvor jeg
nettopp hadde fått den tragiske beskjeden om at Saga var død, så
er minuttene etter litt difuse. Jeg knakk sammen i gråt, det vet
jeg, jeg slang armene rundt ansiktet mitt, ville ikke være der,
ville ikke se, ville ikke bli sett, ville bare forsvinne.. Jeg tror
ikke jeg sa no, tror ikke jeg skrek no.. Eller?! Det var som om
det hele var en film og jeg bare så på. Dette var jo sånt du hører
om, men aldri, aldri hadde tanken slått meg at det kunne være jeg
som skulle spille hovedrollen. Jeg så Andres; Han sparka og slo i
veggen, han skrek, "Hvorfor? Hvorfor oss?! Nei, det kan ikke
være sant. Neeei."
Det neste jeg husker er at
Jordmor og Lege står over meg og prater, forteller om viktigheten av
å føde sitt dødfødte barn, hvor viktig det er å se det, holde
det, lage minner med det, knytte seg til det, elske det.. Jeg skjønte
ikke hvorfor de ikke heller kunne legge meg i narkose, og vekke meg
når det hele var over..
Jeg glemmer aldri alle telefonsamtalene vi måtte ta på veien, alle forventningene i andre enden; "Har du født?" "Hva ble det?" "Hvor er du?" "Kommer du med gode nyheter?" "Nå er jeg spent.." Men det var ikke gode nyheter jeg kom med, det var sørgelige nyheter, jeg husker ikke helt hvordan jeg ordla meg, men jeg tror det var kort og brutalt; Vi har vært på sykehuset nå, det er ikke mere liv, babyen er død... Ordet død, vokste i munnen på meg og jeg knakk,hver gang..
Vi fulgte råd fra jordmor, og reiste hjem, samlet familie og venner...
Vi fulgte råd fra jordmor, og reiste hjem, samlet familie og venner...
Det var godt å ha noen å
dele med, dele sjokket, sorgen og redselen for hva vi hadde i vente,
skulle jeg virkelig føde et 5 kilos dødt barn? Var det fysisk
mulig? Det ble mye tårer og ubesvarte spørsmål, men også latter.
Britt`s ekspertise med å by på seg selv kommer alltid godt med,
tilogmed i en sådan stund. Vi er veldig glade i ettertid for at vi
reiste hjem og gjorde det det på denne måten, selvom der og da så
føltes det som det mest brutale; "Skal dere virkelig sende meg
hjem med et dødt barn i magen?"
Jeg er så glad jeg har
Andres, uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Når ting først
ble som de ble er jeg gla det ble med han. Han er selve fornuften, og sammen
skal vi klare å komme oss igjennom det her. Vi har aldri
snakket så mye sammen som vi gjorde disse døgnene. Vi delte alt, og
holdt ingenting inne. Viktig lærdom som det kom mye godt ut av der
og da, og i ettertid. Lærdom som jeg håper vi kan dra nytte av livet ut.
Ved 11 tiden dagen etter var
vi tilbake på Ahus og jeg fikk den første modningspilla, jeg kunne
fortelle dem at forrige gang, med Gaute fikk jeg 5 modningspiller før
fødselen satte igang. De sa at så mange kom jeg ikke til å trenge
denne gangen.. I ventetiden snakket vi med Presten som fortalte oss
om hva som skulle skje videre med minnestund, begravelse, gravlegging
og planlegging det var jo så mye valg vi måtte ta stilling til de
nærmeste dagene, og tenk om vi kom til å gjøre noe vi ville angre
på. Det var en forferdelig omstilling å plutselig måtte ta stilling
til mitt barns begravelse, før det engang var født. Vi fikk
også snakke med Sosionom som fortalte oss om hvilke rettigheter vi
hadde i den situasjonen vi var havnet i.
Vente tiden på rom 17
Metoder for å sette meg
igang:
Onsdag da Saga
fortsatt levde; Stripping.
Torsdag:
Balongkateter.
Fredag: 1. 2. 3.
Modningstablett
Lørdag: 4. 5. 6.
Modningstablett
Drypp
Akupuntur
Tok vannet
Epudural ble satt i det
øyeblikket riene begynte å kjenne ut som rier.
Hvor vi fikk de magiske
kreftene og motet ifra når fødselen var igang vet ikke jeg, det er
fasinerende hvordan kroppen fungerer i slike situasjoner. Du bare vet
du må, og jeg er ganske så sikker på at jeg var ved like godt mot
under denne fødselen, som jeg hadde vært under en fødsel med et
levende født barn. Jeg velger å tro at litt av grunnen var
hjelp fra alle som tenkte på oss og ba for oss der ute <3
Til tross for at jeg ikke
kjente så mye av riene, så var de mange og tette, og jobbet hardt
med å få babyen lengere ned i bekkenet. Når jordmor kjente etter
kunne hun bekrefte at hodet var litt lenger ned nå enn forrige gang.
Jeg jublet og Andres heiet. (A i shorts og barebeint selvfølgelig
;) Plutselig sendte Saga et tegn om at noe var som det ikke skulle.
Tegnet var i form av bek (Beksvart avføring) som kom rennende ut i
tykk masse. Vi forstod vel igrunnen alle sammen at dette kunne umulig
kommet seg forbi hodet. Jordmor gikk for å hente ultralyden. Og som
fryktet, der satt Saga plutselig i seteleie. Hvordan Saga hadde klart å snu seg fra hodeleie til seteleie når hun var død, er fortsatt et
mysterium. Jordmor vekslet blikk med Lege og sa: "Tenker du det
samme som meg?!" Svaret var kort og presist: "Ja."
Fødselen ble "avbrutt"
Neste steget nå var keisersnitt, jeg ble litt redd, selv om det var
mitt første ønske når jeg hørte Saga var død. Så hadde jeg nå
i 3 døgn blitt forklart viktigheten av å gi det siste til barnet
mitt; å føde det den normale veien, jeg ville ha så mye igjen for
det senere. vi måtte vente til operasjonsrommet var ledig. Det var
ingen hast, vi kunne hvile litt før vi satte igang. Klokka var blitt
24.00 og vi hadde holdt på en god stund. Tiden gikk fort, plutselig
ble vi rullet inn i operasjonsalen, det var mennesker overalt, hvor
mange kan det ha vært? 10? Alt foregikk i behagelig tempo, de tok
seg tid til å forklare meg alt som skulle gjøres og hvordan. Jeg
bare lå der, stolte fullt og helt på de rundt meg.
Andres kom inn, han hadde
fått på seg grønne klær, og fikk en stol så han kunne sitte oppe
ved hodet mitt hele tiden. Snart skulle vi få se vår lille engel.
Alt gikk veldig fort når det først satte igang. De røska og dro,
lå litt oppå magen min, og vips så var ho ute, jeg skrek ut: "Hva
er det for noe, gutt eller jente?" "Jente, ei stor og fin
jente"
Jeg fikk jenta mi opp på
brystet og så den vakreste jente bayen jeg noensinne har sett,
tårene trillet, men jeg kjente også en lykke og glede over å
endelig ha henne i mine armer. Saga min engel <3
4965gram og 60 cm lang
Saga er vår datter, og Gautes lillesøster!
Jeg har så behovet for å få det ut; Viktigheten av å gi Saga identitet, av å få fortalt flest mulig at dette er vårt barn, jeg er 2 barnsmor. Saga var ei velskapt jente på 4965gram og målte 60cm lang. Gaute ble Storebror 25.10-15!
Jeg prøver på ingen som helst måte å fornekte at Saga er død, for det er hun, hun var født død. Men jeg vil fortelle hvor viktig det er for meg, alt hva vi har vært igjennom den siste tiden. Vi har skapt minner med Saga, vi har holdt henne, kosa med henne, stelt henne, sunget for henne, tatt bilder med henne, beundret henne og jeg er kjempe stolt av den vakre jenta mi. Skulle ønske jeg kunne hatt henne her nå og vist henne fram til hele verden <3
Livet om dagen er slitsomt, så forferdelig slitsomt. Det går i kraftige bølger, svinger opp og ned. I det ene øyeblikket flommer følelsene over, gråt og tårer sitter løst. I et annet øyeblikk kan jeg skimte et lite glimt av håp. ønsket om at det her skal vi klare. Også kommer de stadige såre påminnelsene om det som skulle vært. De gravide magene, og mødre som triller rundt stolte, på sine små.
Å miste et barn er tap av så mye: Tap av drømmer, tap av det første smilet, de første ordene, de første alt. tap av forventninger til det som skulle komme, hvordan hun ville blitt, og formet seg. Hva ville hun likt å gjøre, hva ville hun blitt som stor. Ville hun lignet på meg?!
Et svangerskap er så langt, 9 måneder, 40 uker. Forventningene vokser i takt med magen. Livet formes i magen. Fra Januar til Oktober vokste Saga i magen min. Hun var aktiv, livlig og turna rundt. Vi visste hva vi hadde i vente, og vi gleda oss. Gleda oss til våkenetter, bleieskift og stell, snose på myk babyhud, og kjenne det boble over av lykkerus. Istedet sitter jeg her med tom mage, knust av sorg og tusen spørsmål. Hvorfor? Hva kunne jeg gjort annerledes? Kunne jeg på noe som helst måte gjort noe som hadde ført til at jeg kunne hatt deg her hos meg nå, i levende live?
Nå er jeg er redd for at folk vil glemme, og at de vil ha meg til å glemme, "kom over det" "Livet må gå videre" "Du kommer til å få flere barn" "Godt at du har et barn fra før da" Saga kommer jeg aldri til å glemme, Saga vil aldri erstattes, Saga er og blir Saga. Sorgen og savnet er noe som kommer til å sitte dypt og sårt i lang tid fremover, De sier;"Sorgen og savnet vil ikke bli borte, den må læres å leve med, og etterhvert ta en annen vending." Og at det vil ta mye lengre tid enn hva jeg kan forestille meg, og mye lenger tid enn hva folk rundt meg forventer." det er sikkert, Men hva som egentlig er "lang tid" vet jeg ikke, og det er nok ingen som kan gi meg en konkret fasit på det. Men det gjør vondt her og nå, og jeg tror aldri den smerten vil bli borte, så jeg må prøve å lære meg til å leve med den, det håper jeg at jeg en dag skal klare. Livet vårt tok en ny vending: Det kommer til å bli før og etter Saga. før og etter 25.10-2015
Vi føler oss verken tapre, sterke eller verdt å beundre, vi føler oss maktesløse, utmattede og tomme. Vi har havnet i en tragisk ulykke, jeg så inderlig skulle ønske vi aldri hadde blitt utsatt for. Men hva gjør vi da, nå som vi står midt oppi det, Vi må prøve å kjempe oss opp på beina igjen, Sammen. Å skrive her er terapi, å snakke er terapi.
Det som gleder meg oppi det hele er de av dere som spør om Saga, spør om fødsel, hvor stor ho var, livet i magen, hvordan det var å få se og holde ho, de som vil høre om alt rundt. Aldri tro at du "ripper" opp i sorgen ved å nevne Saga. Jeg bærer Saga med meg hele tiden, Hun er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Hun vil alltid være en del av mitt hjerte, akkurat som Gaute. Selv om jeg gråter når jeg snakker om henne nå, så vil det alltid føles godt å snakke om henne!
Jeg har blitt 2 barnsmor, med et barn for lite. Jeg er i barselpermisjon, men ingen baby i mine armer. Jeg er jentemamma, men ingen litta tulle å stelle med...
Det som gleder meg oppi det hele er de av dere som spør om Saga, spør om fødsel, hvor stor ho var, livet i magen, hvordan det var å få se og holde ho, de som vil høre om alt rundt. Aldri tro at du "ripper" opp i sorgen ved å nevne Saga. Jeg bærer Saga med meg hele tiden, Hun er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Hun vil alltid være en del av mitt hjerte, akkurat som Gaute. Selv om jeg gråter når jeg snakker om henne nå, så vil det alltid føles godt å snakke om henne!
Jeg har blitt 2 barnsmor, med et barn for lite. Jeg er i barselpermisjon, men ingen baby i mine armer. Jeg er jentemamma, men ingen litta tulle å stelle med...
Fra toppen av lykke, til helt ner i kjelleren..
40 fullgåtte uker, et normalt svangerskap, masse liv, vogga står klar i stua, alt annet er klart i hjemmet for å ta imot en ønsket og etterlengtet baby. Snart er jeg 2 barnsmor. Storebror Gaute har blitt så stor gutt at vi har snudd bilsetet hans fremover, og ved siden av han står et barnesete som vi forteller han at her skal babyen sitte, den babyen som snart kommer ut for å hilse på oss, den som har sparket så livlig inne i magen til Mamma..
Onsdag 21. Oktober. Termindagen.
Endelig var dagen her, vi skulle få se babyen vår igjen, se hjerte slå,og se at alt var bra. Vi hadde fått time til ultralyd på Ahus. det jeg var mest spent på var størrelsen, også hadde jeg et håp om at de ville sette meg igang hvis de så at babyen var stor. Der på skjermen så vi at alt var som det skulle inne i magen, så godt å se; hodet lå ned, masse fostervann, flow`n til navlestrengen var fin, og hjertet slo kjappe slag. Legen kunne fastslå at babyen var stor, og etter hennes beregninger lå den an til å bli 4940gram.
Jeg gråt.. Ikke det at jeg ikke ventet meg nok en stor baby; Gaute var tross alt 4970gram når han ble født for 3 år siden. Og det var en fødsel uten store komplikasjoner. Men jeg ble redd, redd for fødsel, redd for at det ville ta lang tid, redd for alle andres komentarer: "stakkars, nok en 5kg`s baby.."
Lege så ingen grunn til å sette meg igang, jeg hadde jo klart det før "du klarer det nok igjen". Jeg gråt enda mer, og vi reiste hjem med fødebaggen i hånda..
Torsdag 22. Oktober.
Jeg rydda, støvsugde, og vaska hus. Så gikk jeg 20 min. på mølla i bra tempo. Kjente magen stramme seg, og ja; Det gjorde litt vondt også, kan det være rier det her da?! Jeg lastet ned en rieteller app. Og gikk å la meg i senga.. Sovnet, og våknet en time etterpå, lå i senga, hmm, ingen flere tegn på rier, og ingen urokråke i magen som forstyrret meg i søvnen. Det pleier jo å være full aktivitet når jeg skal hvile etter en sånn økt. Jeg sto opp spiste litt og lagde meg en kald stram saft. Mens jeg søkte på google: "stille i magen, før fødsel setter igang" "Mindere aktivitet mot slutten av svangerskapet" og lignende. Jeg døtta på magen; "Hallo!! Kan du gi meg et tegn??"""
Etter å ha hivd innpå 3 glass saft ringte Jordmor Helene meg; "Hei Camilla, jeg har tenkt på deg i hele formiddag, hvor er du? Har du født?" Jeg kunne fortelle at jeg fortsatt var hjemme, og at jeg hadde blitt sendt hjem etter ultralyden dagen i forveien. Og at alt stod bra til inni magen. "Men mens jeg har deg på tråden, kan du gi meg et tips på åssen jeg skal få livstegn?! Jeg kan liksom ikke helt huske når jeg kjente spark sist.. " Helene ba meg ringe til Ahus for å få komme inn på en kontroll med en gang, det var ingenting å vente med.
I bilen på vei innover bare ventet jeg på at det skulle sparke, typisk det; er man urolig og bekymret så er det veldig stille, og med det samme man slapper av så sparker det. Men ikke denne gang...
Vi ble tatt imot av en jordmor, hun førte en elektrode over magen på hver side.. Ingen lyd.. "Et øyeblikk, jeg skal bare hente en lege" Tiden stoppet opp et lite øyeblikk, og tårene presset på.. Andres fant et stetoskop i vinduskarmen og begynte å lytte selv, han fant heller ingen lyd.. Det føltes som en evighet før jordmor kom tilbake med Legen. Vi måtte bli med inn på et annet rom for ultralyd.
Jeg bretta opp genseren og så en annen vei.. Holdt Andres i hånda, han klemte den hardt. Legen førte den kalde dingsen over magen min flere ganger, rundt omkring. Det var helt stille i rommet, tilslutt åpna ho munnen og sa " Beklager men jeg klarer ikke å finne noe bevegelse" Jeg; med ennå et ørlite håp i stemmen, "Men hjerte da? Slår det?" "Nei, beklager.."
Her raste hele livet mitt sammen, Døden var kommet, og hadde tatt min kjæreste Saga ifra meg..
Onsdag 21. Oktober. Termindagen.
Endelig var dagen her, vi skulle få se babyen vår igjen, se hjerte slå,og se at alt var bra. Vi hadde fått time til ultralyd på Ahus. det jeg var mest spent på var størrelsen, også hadde jeg et håp om at de ville sette meg igang hvis de så at babyen var stor. Der på skjermen så vi at alt var som det skulle inne i magen, så godt å se; hodet lå ned, masse fostervann, flow`n til navlestrengen var fin, og hjertet slo kjappe slag. Legen kunne fastslå at babyen var stor, og etter hennes beregninger lå den an til å bli 4940gram.
Jeg gråt.. Ikke det at jeg ikke ventet meg nok en stor baby; Gaute var tross alt 4970gram når han ble født for 3 år siden. Og det var en fødsel uten store komplikasjoner. Men jeg ble redd, redd for fødsel, redd for at det ville ta lang tid, redd for alle andres komentarer: "stakkars, nok en 5kg`s baby.."
Lege så ingen grunn til å sette meg igang, jeg hadde jo klart det før "du klarer det nok igjen". Jeg gråt enda mer, og vi reiste hjem med fødebaggen i hånda..
Torsdag 22. Oktober.
Jeg rydda, støvsugde, og vaska hus. Så gikk jeg 20 min. på mølla i bra tempo. Kjente magen stramme seg, og ja; Det gjorde litt vondt også, kan det være rier det her da?! Jeg lastet ned en rieteller app. Og gikk å la meg i senga.. Sovnet, og våknet en time etterpå, lå i senga, hmm, ingen flere tegn på rier, og ingen urokråke i magen som forstyrret meg i søvnen. Det pleier jo å være full aktivitet når jeg skal hvile etter en sånn økt. Jeg sto opp spiste litt og lagde meg en kald stram saft. Mens jeg søkte på google: "stille i magen, før fødsel setter igang" "Mindere aktivitet mot slutten av svangerskapet" og lignende. Jeg døtta på magen; "Hallo!! Kan du gi meg et tegn??"""
Etter å ha hivd innpå 3 glass saft ringte Jordmor Helene meg; "Hei Camilla, jeg har tenkt på deg i hele formiddag, hvor er du? Har du født?" Jeg kunne fortelle at jeg fortsatt var hjemme, og at jeg hadde blitt sendt hjem etter ultralyden dagen i forveien. Og at alt stod bra til inni magen. "Men mens jeg har deg på tråden, kan du gi meg et tips på åssen jeg skal få livstegn?! Jeg kan liksom ikke helt huske når jeg kjente spark sist.. " Helene ba meg ringe til Ahus for å få komme inn på en kontroll med en gang, det var ingenting å vente med.
I bilen på vei innover bare ventet jeg på at det skulle sparke, typisk det; er man urolig og bekymret så er det veldig stille, og med det samme man slapper av så sparker det. Men ikke denne gang...
Vi ble tatt imot av en jordmor, hun førte en elektrode over magen på hver side.. Ingen lyd.. "Et øyeblikk, jeg skal bare hente en lege" Tiden stoppet opp et lite øyeblikk, og tårene presset på.. Andres fant et stetoskop i vinduskarmen og begynte å lytte selv, han fant heller ingen lyd.. Det føltes som en evighet før jordmor kom tilbake med Legen. Vi måtte bli med inn på et annet rom for ultralyd.
Jeg bretta opp genseren og så en annen vei.. Holdt Andres i hånda, han klemte den hardt. Legen førte den kalde dingsen over magen min flere ganger, rundt omkring. Det var helt stille i rommet, tilslutt åpna ho munnen og sa " Beklager men jeg klarer ikke å finne noe bevegelse" Jeg; med ennå et ørlite håp i stemmen, "Men hjerte da? Slår det?" "Nei, beklager.."
Her raste hele livet mitt sammen, Døden var kommet, og hadde tatt min kjæreste Saga ifra meg..
Abonner på:
Innlegg (Atom)