Døden..

Døden, døden er rundt oss hver eneste dag. Nyhetene legger ingen filtre; 18 Sivile døde i en tragisk ulykke, en mann omkom. Vi hører det, leser det, ser bilder, men jeg klarer ikke å la det gå innover meg, klarer ikke å sette meg inn i det, sette meg inn i døden..

Før nå, nå når det ble så nært, nærmere kommer jeg aldri; Jeg har båret døden... Inni meg...

Jeg tror ingen mennesker er eller kommer til å bli fortrolig med døden. Den er aldri ønsket, aldri velkommen. Døden er en frykt, en redsel vi aldri vil skal komme.. Men den kommer, kommer til oss alle og enhver før eller senere. Det mest skremmende med døden er at den kan komme å ta noen vi er glade i, noen vi har så kjær. Og da bli sittende igjen hjelpesløse, vi får ikke gjort noe fra eller til, og er helt uvitende om hva som skjer videre, veien videre.

Hva vet vi egentlig om døden?! Når du dør så blir du borte, borte fra alle andre som lever iallefall. Du slutter å puste, hjertet slutter å slå, du slutter å tenke, du føler ingenting, du er ingenting..  Borte, ingenting, vekk for alltid. Kan det virkelig være sånn? Kan det plutselig være "over og ut"?

Jeg tror det er uvisstheten som gjør døden så skremmende, vi vet ikke hva som venter oss den dagen vi dør, ingen vet, ingen har fakta. Mange synser, tror og håper, men ingen vet. Og ingen vet når den dagen vil komme, når din tid er inne. Er døden bestemt på forhånd? Eller er livet helt tilfeldig?

Temaet "døden" et tema vi stort sett ungår å prate og spekulere for mye i, det føles tryggest å distansere seg fra den. Det blir så uendelig mange løse tråder når man først begynner å tenke på døden, man vil prøve å forstå, finne svar og logiske forklaringer; Hvorfor? Hva? feil tid til feil sted, kunne livet vært reddet hvisomatte??

Før var døden en naturlig del av livet,  det skjedde og det måtte aksepteres, det var livets gang. Død ved livets start, død ung, død av sykdom, ulykke, det skjedde mye oftere før. Idag er det kort vei til sykehus, stedet der du er i trygge hender, helsepersonell kjemper og gir livet i gave gang på gang. I de fleste tilfeller går det bra, og går det ikke bra, ja da er det vel en sykehusfeil da?! Det er medisiner og hjelp å få for det meste, sånn har det blitt og vi tar det forgitt at vi skal leve til vi blir gamle. Det er ikke "naturlig" å dø før vi er gamle, ikke kan gå, stå eller spise selv.

Jeg tror vi må lære oss å akseptere døden, vi må bli flinkere til å snakke om den, dele tanker og følelser rundt døden. Døden er det mest naturlige som skjer oss, kan døden ved noen som helst anledning være noe fint?!

Gjør vi døden til noe fint ved å vise frem Saga? Vi har skapt minner med Saga, vi tenker på henne og smiler, vi gråter litt også. Men mest av alt er det bare veldig godt å tenke på Saga, prate om Saga og se bilder av Saga.  Det er noe veldig fint for meg iallefall, jeg ville aldri vært foruten Saga.

Vi skal ha respekt for døden, for livet er skjørt, men må vi å frykte døden? Går det ann å ufarliggjøre den?

"Det Saga lærte meg iløpet av hennes alt for korte liv, kan være det viktigste noen noensinne har lært meg."