Sosiale forventninger!

Alle har vi forventninger, forventninger til oss selv, forventninger til andre, forventninger til sine barn, forventninger til hvor lang tid en sorgprosess tar... Og tro meg, jeg lurer også veldig mye på hvor lang tid det vil ta. Jeg trodde i tiden på sykehuset at hvis jeg bare kunne hoppe 3 uker frem i tid, så ville alt vært så mye bedre. Men sorry, sorry til meg selv, og til alle dere rundt som har forventninger til nettopp det. Jeg er ikke kommet så mye lenger. For meg står tiden stille, Klokken, timene, dagene og ukene går, men sorgtiden den står stille. Jeg kjenner på den hele tiden, hver eneste dag, hver eneste time,  jeg kan ikke si den har fått noen merkbar endring. Jeg skulle så gjerne hatt Saga her nå, og jeg gremmes når jeg hører klaging over våkenetter, babyskrik og såre bryster.. Ingenting i hele verden ønsker jeg meg mer enn akkurat det, akkurat her, og akkurat nå. Dere aner ikke hvor heldige dere er, alternativet er så mye værre. Livet er et mirakel, og samtidig så skjørt.. 

Livet går i voldsomme bølger om dagen, noen dager er bra dager, andre dager er helt bånn i bøtta, bølgene kommer og går.. Jeg vil betegne meg selv som i "psykisk ubalanse", jeg aner ikke hvordan dagene vil bli. Har jeg en bra dag så kan den minste lille motgang knuse det, og sende meg rett ned i kjelleren. "Liten tue kan velte stort lass" Hvordan skal jeg klare å leve normalt igjen etter det her. Hvordan skal jeg klare å holde meg i balanse, ikke la meg tippe over, ikke la noen andre tippe meg over. Vil jeg klare å få såpass kontroll på følelsene mine og på kroppen min igjen?!

De sosiale forventningene er vanskelig å takle i en sorgprosess, "blir du med på det?" "Du kommer vel dit?" "Skal vi ta en tur?" Og det skal sies; store folkemengder er noe av det verste jeg utsetter meg selv for om dagen. Og ved sosialt samvær må sorgen skjules. Bak mitt smil, er det ingen glede. Når jeg ler, skjærer det i hjertet mitt. Jeg kan spise deilig mat, men inni meg føles det bare tomt.. Jeg veit at en dag må jeg tilbake i livet igjen, og at da har det mye å si, alle de skritt jeg har tatt i forkant. Jeg må pushe meg selv, og jeg må ha litt hjelp av andre til å pushe meg. Takk.

 Huskeliste hvis det er store folkemengder jeg må/bør takle;

1. Kle deg i mørke klær, da er du en av mengden, ikke vekk oppsikt.

2. Hår og sminke: moderat.

2. Ikke søk etter øyekontakt med folk rundt.

3.Forhold deg til di du er der med, og for.

4. Gå i ytterkant, ikke gjør deg selv til et midtpunkt.

5. Prøv å vær tilstede, ikke fall i egne tanker, det kan få konsekvenser.

Alt har en første gang etter Sagas død. Steder å komme tilbake til har en første gang; jordmors venteværelse som jeg har sitti så mange ganger før å ventet. Skulle tro det var "pice of cake" men nei, kjære vene hvor mange tanker, følelser og utbrudd jeg fikk der. Jeg skalv, ikke fordi jeg var redd for å møte jordmor igjen, nei for hun hadde jeg møtt flere ganger etter dødsfallet. Men rommet, minnene og livet til Saga det knyttet seg opp mot. Det samme gjaldt hos Legen, dit måtte jeg gå på en "prøvetime" før jeg hadde egen time. Altså, jeg ble med Andres på hans time. Og det var like følelsesladet der. Første gang jeg skulle hjem til Mamma og Pappa, aldri i verden hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem til dem uten den lille, bare en uke etter fødsel. Og det fortsetter, første gang på butikken, første gang i barnehagen, første kjøreturen alene, første tur innom jobben.

Også har vi første møter med med mennesker, venner og bekjente: Alle oppfører seg ulikt, og det er ikke en fasit på hvordan folk skal oppføre seg, de må få gjøre akkurat det som passer for dem. Folk vet ikke hva de skal si, det sier de ofte, og det skjønner jeg. Noen later som ingenting, andre gir en klem, noen sier de tenker på oss, andre kondolerer, og folk lurer, lurer på hvordan det går, og hva som var årsaken til Sagas død. Til alle disse planlagte møtene så gruer jeg meg, jeg gruer meg så mye fordi jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg møter mennesker med en maske, skal prøve å ikke vise hvor nedbrutt jeg er, prøver så godt jeg kan å holde maska, hvis vedkommende også holder maska, smiler og later som ingenting, prater om vær og vind, så går det bra med med meg også, utenpå. Men inni meg så gråter jeg litt, for det føles litt rart.. Men hvis det er noen som viser medfølelse og spør hvordan det går, så presser tårene på; Jeg kan ta av maska og vise mitt sanne jeg, sannheten; "Nei, det går ikke så bra" enten om det er i barnehage, butikken, hjemme eller borte.

Jeg har også en frykt for de tilfeldige møtene, det å gå på butikken å handle alene. Plutselig dukker det opp noen jeg vet hvem er, og vet at de vet.. Går de en omvei? Overser de meg? Sier de Hei, og later som ingenting? Omfavner de meg med en klem, som sier mer enn tusen ord? Eller vil de ta bryet å si noen medlidende ord? Det er uvissheten som skremmer meg, jeg vet ikke hvordan andre som ikke er forberedt på å møte meg vil reagere. Jeg er jo forberedt på at tilfeldige møter kan skje når jeg kommer inn der, og jeg vil da ha en forventning til andre. Det kommer til å trille en tåre hvis du viser du bryr deg, og det er kanskje ikke det verste om jeg griner litt i butikken? Om jeg viser følelser, og at jeg viser at jeg har det vanskelig? Det er jo bare sannheten, kanskje jeg trenger det. Istedenfor å måtte gjemme meg bak skallet mitt, da er det fare for at jeg blir der..

Jeg aner ikke, det er 7 uker siden nå. Kanskje det er sånn at folk tror at 7 uker er nok, nok tid til å sørge på. NEI, jeg skal drite i å spekulere i hva andre folk tenker og tror!!!