Min stille fødsel..

Tilbake til senga hvor jeg nettopp hadde fått den tragiske beskjeden om at Saga var død, så er minuttene etter litt difuse. Jeg knakk sammen i gråt, det vet jeg, jeg slang armene rundt ansiktet mitt, ville ikke være der, ville ikke se, ville ikke bli sett, ville bare forsvinne.. Jeg tror ikke jeg sa no, tror ikke jeg skrek no..  Eller?! Det var som om det hele var en film og jeg bare så på. Dette var jo sånt du hører om, men aldri, aldri hadde tanken slått meg at det kunne være jeg som skulle spille hovedrollen. Jeg så Andres; Han sparka og slo i veggen, han skrek, "Hvorfor? Hvorfor oss?! Nei, det kan ikke være sant.  Neeei." 

Det neste jeg husker er at Jordmor og Lege står over meg og prater, forteller om viktigheten av å føde sitt dødfødte barn, hvor viktig det er å se det, holde det, lage minner med det, knytte seg til det, elske det.. Jeg skjønte ikke hvorfor de ikke heller kunne legge meg i narkose, og vekke meg når det hele var over.. 

Jeg glemmer aldri alle telefonsamtalene vi måtte ta på veien, alle forventningene i andre enden; "Har du født?" "Hva ble det?" "Hvor er du?" "Kommer du med gode nyheter?" "Nå er jeg spent.." Men det var ikke gode nyheter jeg kom med, det var sørgelige nyheter, jeg husker ikke helt hvordan jeg ordla meg, men jeg tror det var kort og brutalt; Vi har vært på sykehuset nå, det er ikke mere liv, babyen er død... Ordet død, vokste i munnen på meg og jeg knakk,hver gang..


Vi fulgte råd fra jordmor, og reiste hjem, samlet familie og venner... 

Det var godt å ha noen å dele med, dele sjokket, sorgen og redselen for hva vi hadde i vente, skulle jeg virkelig føde et 5 kilos dødt barn? Var det fysisk mulig? Det ble mye tårer og ubesvarte spørsmål, men også latter. Britt`s ekspertise med å by på seg selv kommer alltid godt med, tilogmed i en sådan stund. Vi er veldig glade i ettertid for at vi reiste hjem og gjorde det det på denne måten, selvom der og da så føltes det som det mest brutale; "Skal dere virkelig sende meg hjem med et dødt barn i magen?"

Jeg er så glad jeg har Andres, uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Når ting først ble som de ble er jeg gla det ble med han. Han er selve fornuften, og sammen skal vi klare å komme oss igjennom det her.  Vi har aldri snakket så mye sammen som vi gjorde disse døgnene. Vi delte alt, og holdt ingenting inne. Viktig lærdom som det kom mye godt ut av der og da, og i ettertid. Lærdom som jeg håper vi kan dra nytte av livet ut.   

Ved 11 tiden dagen etter var vi tilbake på Ahus og jeg fikk den første modningspilla, jeg kunne fortelle dem at forrige gang, med Gaute fikk jeg 5 modningspiller før fødselen satte igang. De sa at så mange kom jeg ikke til å trenge denne gangen.. I ventetiden snakket vi med Presten som fortalte oss om hva som skulle skje videre med minnestund, begravelse, gravlegging og planlegging det var jo så mye valg vi måtte ta stilling til de nærmeste dagene, og tenk om vi kom til å gjøre noe vi ville angre på. Det var en forferdelig omstilling å plutselig måtte ta stilling til mitt barns begravelse, før det engang var født.  Vi fikk også snakke med Sosionom som fortalte oss om hvilke rettigheter vi hadde i den situasjonen vi var havnet i.

                                          Vente tiden på rom 17

Metoder for å sette meg igang:

 Onsdag da Saga fortsatt levde; Stripping.

 Torsdag: Balongkateter. 

 Fredag: 1. 2. 3. Modningstablett

 Lørdag: 4. 5. 6. Modningstablett

               Drypp

               Akupuntur

               Tok vannet

Epudural ble satt i det øyeblikket riene begynte å kjenne ut som rier.

Hvor vi fikk de magiske kreftene og motet ifra når fødselen var igang vet ikke jeg, det er fasinerende hvordan kroppen fungerer i slike situasjoner. Du bare vet du må, og jeg er ganske så sikker på at jeg var ved like godt mot under denne fødselen, som jeg hadde vært under en fødsel med et levende født barn.  Jeg velger å tro at litt av grunnen var hjelp fra alle som tenkte på oss og ba for oss der ute <3

Til tross for at jeg ikke kjente så mye av riene, så var de mange og tette, og jobbet hardt med å få babyen lengere ned i bekkenet. Når jordmor kjente etter kunne hun bekrefte at hodet var litt lenger ned nå enn forrige gang. Jeg jublet og Andres heiet. (A i shorts og barebeint selvfølgelig ;) Plutselig sendte Saga et tegn om at noe var som det ikke skulle. Tegnet var i form av bek (Beksvart avføring) som kom rennende ut i tykk masse. Vi forstod vel igrunnen alle sammen at dette kunne umulig kommet seg forbi hodet. Jordmor gikk for å hente ultralyden. Og som fryktet, der satt Saga plutselig i seteleie. Hvordan Saga hadde klart å snu seg fra hodeleie til seteleie når hun var død, er fortsatt et mysterium. Jordmor vekslet blikk med Lege og sa: "Tenker du det samme som meg?!" Svaret var kort og presist: "Ja."

Fødselen ble "avbrutt" Neste steget nå var keisersnitt, jeg ble litt redd, selv om det var mitt første ønske når jeg hørte Saga var død. Så hadde jeg nå i 3 døgn blitt forklart viktigheten av å gi det siste til barnet mitt; å føde det den normale veien, jeg ville ha så mye igjen for det senere. vi måtte vente til operasjonsrommet var ledig. Det var ingen hast, vi kunne hvile litt før vi satte igang. Klokka var blitt 24.00 og vi hadde holdt på en god stund. Tiden gikk fort, plutselig ble vi rullet inn i operasjonsalen, det var mennesker overalt, hvor mange kan det ha vært? 10? Alt foregikk i behagelig tempo, de tok seg tid til å forklare meg alt som skulle gjøres og hvordan. Jeg bare lå der, stolte fullt og helt på de rundt meg.

Andres kom inn, han hadde fått på seg grønne klær, og fikk en stol så han kunne sitte oppe ved hodet mitt hele tiden. Snart skulle vi få se vår lille engel. Alt gikk veldig fort når det først satte igang. De røska og dro, lå litt oppå magen min, og vips så var ho ute, jeg skrek ut: "Hva er det for noe, gutt eller jente?" "Jente, ei stor og fin jente"

Jeg fikk jenta mi opp på brystet og så den vakreste jente bayen jeg noensinne har sett, tårene trillet, men jeg kjente også en lykke og glede over å endelig ha henne i mine armer. Saga min engel <3

4965gram og 60 cm lang