Fra toppen av lykke, til helt ner i kjelleren..

40 fullgåtte uker, et normalt svangerskap, masse liv, vogga står klar i stua, alt annet er klart i hjemmet for å ta imot en ønsket og etterlengtet baby. Snart er jeg 2 barnsmor. Storebror Gaute har blitt så stor gutt at vi har snudd bilsetet hans fremover, og ved siden av han står et barnesete som vi forteller han at her skal babyen sitte, den babyen som snart kommer ut for å hilse på oss, den som har sparket så livlig inne i magen til Mamma..

Onsdag 21. Oktober. Termindagen.
Endelig var dagen her, vi skulle få se babyen vår igjen, se hjerte slå,og se at alt var bra. Vi hadde fått time til ultralyd på Ahus. det jeg var mest spent på var størrelsen, også hadde jeg et håp om at de ville sette meg igang hvis de så at babyen var stor.  Der på skjermen så vi at alt var som det skulle inne i magen, så godt å se; hodet lå ned, masse fostervann, flow`n til navlestrengen var fin, og hjertet slo kjappe slag. Legen kunne fastslå at babyen var stor, og etter hennes beregninger lå den an til å bli 4940gram.

Jeg gråt.. Ikke det at jeg ikke ventet meg nok en stor baby; Gaute var tross alt 4970gram når han ble født for 3 år siden. Og det var en fødsel uten store komplikasjoner. Men jeg ble redd, redd for fødsel, redd for at det ville ta lang tid, redd for alle andres komentarer: "stakkars, nok en 5kg`s baby.."

Lege så ingen grunn til å sette meg igang, jeg hadde jo klart det før "du klarer det nok igjen". Jeg gråt enda mer, og vi reiste hjem med fødebaggen i hånda..

Torsdag 22. Oktober.
Jeg rydda, støvsugde, og vaska hus. Så gikk jeg 20 min. på mølla i bra tempo. Kjente magen stramme seg, og ja; Det gjorde litt vondt også, kan det være rier det her da?! Jeg lastet ned en rieteller app. Og gikk å la meg i senga.. Sovnet, og våknet en time etterpå, lå i senga, hmm, ingen flere tegn på rier, og ingen urokråke i magen som forstyrret meg i søvnen. Det pleier jo å være full aktivitet når jeg skal hvile etter en sånn økt. Jeg sto opp spiste litt og lagde meg en kald stram saft. Mens jeg søkte på google: "stille i magen, før fødsel setter igang" "Mindere aktivitet mot slutten av svangerskapet"  og lignende. Jeg døtta på magen; "Hallo!! Kan du gi meg et tegn??"""

 Etter å ha hivd innpå 3 glass saft ringte Jordmor Helene meg; "Hei Camilla, jeg har tenkt på deg i hele formiddag, hvor er du? Har du født?" Jeg kunne fortelle at jeg fortsatt var hjemme, og at jeg hadde blitt sendt hjem etter ultralyden dagen i forveien. Og at alt stod bra til inni magen. "Men mens jeg har deg på tråden, kan du gi meg et tips på åssen jeg skal få livstegn?! Jeg kan liksom ikke helt huske når jeg kjente spark sist.. " Helene ba meg ringe til Ahus for å få komme inn på en kontroll med en gang, det var ingenting å vente med.

I bilen på vei innover bare ventet jeg på at det skulle sparke, typisk det; er man urolig og bekymret så er det veldig stille, og med det samme man slapper av så sparker det. Men ikke denne gang...

Vi ble tatt imot av en jordmor, hun førte en elektrode over magen på hver side.. Ingen lyd.. "Et øyeblikk, jeg skal bare hente en lege" Tiden stoppet opp et lite øyeblikk, og tårene presset på.. Andres fant et stetoskop i vinduskarmen og begynte å lytte selv, han fant heller ingen lyd.. Det føltes som en evighet før jordmor kom tilbake med Legen. Vi måtte bli med inn på et annet rom for ultralyd.

Jeg bretta opp genseren og så en annen vei.. Holdt Andres i hånda, han klemte den hardt. Legen førte den kalde dingsen over magen min flere ganger, rundt omkring. Det var helt stille i rommet, tilslutt åpna ho munnen og sa " Beklager men jeg klarer ikke å finne noe bevegelse" Jeg; med ennå et ørlite håp i stemmen, "Men hjerte da? Slår det?"  "Nei, beklager.."

Her raste hele livet mitt sammen, Døden var kommet, og hadde tatt min kjæreste Saga ifra meg..