Ikke visste jeg at midt oppi
en sorg, så er det så mye taknemlighet å føle på. Det
gjelder så mye, og så mange rundt. Av alle mine tårer som har
kommet siden 25. oktober har det ikke bare vært
triste-sorg-savn-tårer; men også takknemlighets-tårer.
Takknemlig for alle rundt
som har vist at de bryr seg. Allerede på sykehuset, før Saga var født,
fosset det inn sms`er, med varme tanker og gode ord fra nære og
fjerne. Folk ville fortelle oss at de tenkte på oss og var der for
oss. Dere aner ikke hvor mye det har å si i en sådan stund. Første
natta (natt til Fredag) fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å gråt, og tenkte på
hva jeg hadde gjort galt, hvor jeg hadde feilet, skvatt til av tanker
som "Ånei, det er jo fordi jeg har spist spekeskinke"
Eller "Ånei, jeg visste jo det var en dum ide og få seg katt..
det er selvfølgelig det".. Natt til lørdag våknet jeg av at
jeg gråt flere ganger, men det var av takknemlighet, jeg var så
utrolig rørt av all støtte, trøst og omsorg folk hadde vist oss.
Også har vi den evige
takknemligheten vi føler til Jordmødrene og Barnepleierene vi traff
inne på Ahus. For noen fantastiske mennesker, de har gjort alt så
riktig for oss, og vist oss en vei som vi aldri hadde klart å funnet
på egenhånd. Dere vil ikke tro hvilken respekt de har vist Saga;
Når de trillet henne inn til oss, trillet de henne med så
forsiktighet, løftet henne over dørterskel og snakket til henne.
Det sterkeste minnet er en "ukjent" jordmor som stoppet ide
hun passerte gangen, og Saga var på vei ut. Hun lente seg over Saga
og beundret henne. Prata til henne og sa "Namen så stor og fin
ei jente, deg kan Mamma og Pappa være stolt av". Det er noe
jeg kommer til å huske i all tid, de ordene, og den respekten varmer
Mamma og Pappa hjertet langt og lengst innerst i hjerteroten...
Det er ikke bare Saga
Jordmødrene har vært gode mot. Men meg og Andres også, de har vært
helt eksemplariske, fantastiske damer som vi har blitt så glade i.
De har vært våre psykologer, våre venner, vist omsorg, trøst og
glede. Vi var pasienter begge to, jeg: mamman med et dødt barn i
magen og Andres som den sørgende, og hjelpesløse pappan. Når jeg
tenker på jordmor som yrke tenker jeg på et yrke som er fylt med
glede, lykke, forventninger, barneskrik og liv dagen lang. Men i
vårt tilfelle måtte de takkle; Skuffelse, sinne, tårer,
fornektelse, bebreidelse, sorg og død. Det kan umulig være noe de
ønsker å stå i, men noen måtte ta den jobben også. Og de som
ville/orket/måtte gjøre det tok utfordringen på strak arm. De fikk
det til å virke som om de var evig takknemlige for at de fikk lov
til å følge oss, og vise oss vei. Alle 7 som var der med oss/for
oss ville også delta i minnesstunden i kappellet. Det gjorde helt
fantastisk godt at de vill være med, og ta
farvel med Saga sammen med oss. <3
Tusen hjertelig takk til
venner og familie som kastet alt de hadde i hendene, for å bistå
oss når ulykken først var der. Dere delte sjokket med oss, besøkte
oss på sykehuset, ringte, sendte sms, prata og støttet oss igjenom,
før, etter og dere gjør det fremdeles. Vi er så enormt glade for
at vi har nettopp dere i våre liv.
Takknemlig er jeg også for
det vakre synet som møtte oss på jordpåkastelsen, alle de
menneskene som stod å ventet på oss når vi kom i gravfølget med
Saga. Det varmet, og fikk tårene til å trille nok en gang. Takk for
at dere ville dele sorgen og minnet av Saga med oss!
Også er det sola vår da;
Vår kjæreste Gaute, som er den mest fantastiske gutten å ha oppi det
hele. Han viser så mye omsorg og stolthet over Saga og oss. Han får
livet til å smile for oss igjen. Vi er så evig takknemlige for den
gutten, og hva han får til bare ved å være!! Word!
Og tilslutt så er jeg evig
takknemlig for Norge, at vi bor i dette landet, og ikke minst at vi
lever i dette året; 2015. Det er lov å få hjelp, lov å sørge,
lov å begrave sitt dødfødte barn..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar