Lykke er å se deg!

Endelig, endelig hadde vi den fantastiske keiserinna vår her, hun som hadde vokst seg så stor, den jenta som hadde turna rundt der inni magen i 9 måneder. Endelig hadde vi deg her hos oss, i våre armer.

Det føltes så deilig, du var så varm, du luktet så godt, kroppen din var helt perfekt, så go å ta i, store bollekinn, og leppene dine formet seg som et hjerte. Den vakreste baby-jenta jeg noensinne har sett, og du er vår. Lykken var enorm, jeg glemte tid, sted og realitet, det så bare ut som om du lå der på brystet mitt og sov.. Sov så søtt min vakre engel <3

Pappa fikk bli med deg på måling og veiing, jeg måtte bli igjen for å lappes sammen, før jeg ble ført inn på overvåking. Det var et stort rom, hvor jeg lå helt alene. Jeg hørte klokka på veggen tikke, den tikket sakte, det var bare såvidt viseren rørte seg. Hodet mitt begynte å jobbe; samle tanker, inntrykk og følelser. Hva var det jeg nettopp hadde opplevd? Saga død i mine armer? Endelig var du på utsiden, men du tittet ikke opp på meg, du skrek ikke, du klemte aldri fingeren min..

Jeg braste sammen i gråt, hylte og hulka. Det hadde nettopp gått opp for meg, og jeg lå der helt alene, lammet fra brystet og ned. Hjertet mitt var knust, og det eneste jeg ønsket meg var å få deg tilbake i mine armer, inntill brystet mitt. Kanskje, kanskje kunne det få deg tilbake til livet igjen, mirakel...

Endelig kom du tilbake til meg Saga, pappa trilla deg, og jordmor viste vei. Klokka slo 03.00 også stoppa klokka. En hel time stod klokka stille. Det var en fin time, en trist time, en time vi alltid vil klare å finne tilbake til både ved lukt og følelser, bare vi lukker øynene og ønsker oss skikkelig mye.

Vi fantaserte mye den natten, så for oss hvordan din reise videre ville bli; Sakko og Raja som kom og hentet deg, viste deg vei. Du som plutselig kunne fly, fri som fuglen, lett som fjær. Fløy høyt over skyene, lykkelig og glad, og helt uvitende om alle planene vi hadde for fremtiden din videre her på jorden.

Jeg lever i håpet om at det er sånn Saga, at du fortsetter ferden videre, en annen vei enn oss. Men en god ferd, en ferd hvor du har det bra, og at det er mange der som tar seg av deg, og gir deg kjærlighet. Besta som lar deg få leke med ekkorna sine. Og at en dag så møtes våre veier igjen, en dag så ses vi igjen Saga.

Jeg elsker deg Saga, jeg har født en engel <3

*(Den første timen med Saga på oppservasjons posten så stod faktisk tiden helt stille. Det var 25.oktober, og vi stilte klokka 1 time tilbake. Men på Ahus stod klokka bare stille på klokka 3)

2 måneder

Kjære Saga

Idag hadde du vært 2 måneder. Jeg googlet "2 måneder"; Det første som kom opp var at ei gjennomsnitts jente baby på 2 mnd. er vanligvis 5kg. og 57cm. lang. Jeg ser bort ifra det, og følger heller Gaute sin vekstkurve for å tenke meg til hvor stor du hadde vært nå idag: 67 cm lang og 6800gram

Store jenta mi! Nå er julaften over, en lang dag, mamma er sliten, bør egentlig gå å legge seg, men klarer ikke slippe tanken på hvordan livet hadde vært hvis du hadde vært her nå, vil skrive noen ord til deg, om deg, for deg..

Det gjør så vondt å innse, og å oppdage på nytt, og på nytt  hva jeg ikke har, det er ikke noe noen tvinger meg til, det er valg jeg tar selv, det gjør vondt, men jeg vil, vil vite hva jeg går glipp av, vil se for meg hvordan du hadde vært,  hvor stor, hva du hadde gjort og hva vi burde trent mere på. . Du hadde smilt, gurglet og tilogmed laget noen   aaaaaa -ooooooo iiiiiiii lyder, pratet med oss, og du ville søkt mere og mere blikkkontakt.  Jeg ser på bilder av deg hver dag, jeg har deg med i hjertet mitt hvorhen jeg går,  og jeg har ikke glemt hvordan det var å holde den vakre lille perfekte hånda di, i hånda mi.

Jula skal være fylt med glede og forventninger. Det er i jula man får hilse på familie og venner man ikke ser ellers i året. I år skulle vi hatt med oss et nytt familiemedlem, det var mine forventninger til denne jula. (Det har vi også, men i form av et vakkert lite album med bilder og minner av deg, jeg viser det frem og er like stolt hver eneste gang,) Glede ville vært å sett søskenkjærlighet, og kjent kjærligheten til mine barn bare vokse. Det vil den å, det gjør den å. Jeg klarer bare ikke fysisk å gi den til deg Saga, men den vokser. Gaute blir øst over av kjærlighet, han oser hele han.

Etter familieselskap julaften og 1.dag så rømmer vi til fjells, "hopper over jula" litt.  Hygger oss med venner, snø og ski istedenfor. Det skal bli en lettelse, gleder meg!

ps. Du fikk en gave idag du også Saga, en vakker liten engel som sover på en stein, med teksten "savner deg" Det var så deilig å se den nydelige lille gaven der under jule-treet, med 4 enkle bokstaver i et hjerte.  S A G A

ps.ps. Noen hadde vært på grava di og tent et lys for deg idag. Det varmer så godt å se at du har besøk når ikke vi er der også, se at noen andre også vil tenne lys for deg. Det gleder!

Barselkvinne uten baby..

"Barseltid er tiden kroppen bruker på å tilpasse seg fysisk og psykisk etter at svangerskapet er over. Fra fødsel til omtrent 6 uker etter."

Tiden etter fødsel består av : etter rier, sårstell, renselse, hovene bryster med melkespreng, hormonelle endringer og mye mer.. Men det går jo stort sett smertefritt når man har "premien" der; barnet sitt, barseltiden med en liten baby. Men det å ikke ha Saga her, det å ikke ha en baby  å vise frem har vært ekstremt sårbart i barseltiden, det er lett for andre å glemme at jeg er i barselpermisjon etter å ha født et dødt barn. Men for meg,  å kjenne på kroppen min, hver eneste dag blir det fysiske en påminner om hva som skulle vært der, men ikke er..

Min kjæreste Saga er ikke her hos meg, men jeg har en kropp som skriker etter henne, med det samme Saga ble født begynte kroppen å skrike; melka rant, produksjonen satte igang for fulle mugger. Det førte til kraftig brystspreng i mange dager. Tabletter for å stoppe melkeproduksjon har de sluttet å gi. Så de eneste rådene jeg fikk var å knyte opp brystene i stramme omslag, for å "tvinge melka tilbake inn." varm dusj og massasje for å løsne opp de hardeste melke kjertlene.

Hos barselkvinner er følelsesmessige svingninger normalt, dette skyldes hormonelle endringer i kroppen. Mange opplever humørsvingninger, depresjoner, tristhet, irritabilitet og angst. Og det i tillegg til den sorgen som kom som lyn fra klar himmel: at Saga var død..
Barseltiden har vært uvirkelig og vond. Aldri, aldri ikke engang i mine verst mareritt kunne jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem etter en fødsel, som barselkvinne UTEN barn.

Magen... Den store struttende magen: hjemmet til Saga, den livlige, urolige lille frøkna som turna rundt inni der. Og plutselig etter 9mnd. er ho borte, ikke inni magen og ikke på utsiden. Og jeg går rundt med en stor mage som kunne sett ut som om jeg var i 5 mnd. Redd for spørsmål fra fremmede om hvor langt jeg er på vei. Det er så forferdelig trist, det hadde ikke vært trist hvis jeg hadde hatt Saga her, holdt henne på armen, trillet henne rundt. For sånn er det jo bare, det tar tid før kroppen er i normaltilstand igjen, og folk har forståelse. Men når det ikke er en baby der... Det er trist hver gang jeg ser meg i speilet, noe mangler, det er tomt inni der, og det kjennes bare ut som en ekkel pudding å ta på.. Det er en vond påminnelse om alt vi har mistet.

Nå er barseltiden over!

Sosiale forventninger!

Alle har vi forventninger, forventninger til oss selv, forventninger til andre, forventninger til sine barn, forventninger til hvor lang tid en sorgprosess tar... Og tro meg, jeg lurer også veldig mye på hvor lang tid det vil ta. Jeg trodde i tiden på sykehuset at hvis jeg bare kunne hoppe 3 uker frem i tid, så ville alt vært så mye bedre. Men sorry, sorry til meg selv, og til alle dere rundt som har forventninger til nettopp det. Jeg er ikke kommet så mye lenger. For meg står tiden stille, Klokken, timene, dagene og ukene går, men sorgtiden den står stille. Jeg kjenner på den hele tiden, hver eneste dag, hver eneste time,  jeg kan ikke si den har fått noen merkbar endring. Jeg skulle så gjerne hatt Saga her nå, og jeg gremmes når jeg hører klaging over våkenetter, babyskrik og såre bryster.. Ingenting i hele verden ønsker jeg meg mer enn akkurat det, akkurat her, og akkurat nå. Dere aner ikke hvor heldige dere er, alternativet er så mye værre. Livet er et mirakel, og samtidig så skjørt.. 

Livet går i voldsomme bølger om dagen, noen dager er bra dager, andre dager er helt bånn i bøtta, bølgene kommer og går.. Jeg vil betegne meg selv som i "psykisk ubalanse", jeg aner ikke hvordan dagene vil bli. Har jeg en bra dag så kan den minste lille motgang knuse det, og sende meg rett ned i kjelleren. "Liten tue kan velte stort lass" Hvordan skal jeg klare å leve normalt igjen etter det her. Hvordan skal jeg klare å holde meg i balanse, ikke la meg tippe over, ikke la noen andre tippe meg over. Vil jeg klare å få såpass kontroll på følelsene mine og på kroppen min igjen?!

De sosiale forventningene er vanskelig å takle i en sorgprosess, "blir du med på det?" "Du kommer vel dit?" "Skal vi ta en tur?" Og det skal sies; store folkemengder er noe av det verste jeg utsetter meg selv for om dagen. Og ved sosialt samvær må sorgen skjules. Bak mitt smil, er det ingen glede. Når jeg ler, skjærer det i hjertet mitt. Jeg kan spise deilig mat, men inni meg føles det bare tomt.. Jeg veit at en dag må jeg tilbake i livet igjen, og at da har det mye å si, alle de skritt jeg har tatt i forkant. Jeg må pushe meg selv, og jeg må ha litt hjelp av andre til å pushe meg. Takk.

 Huskeliste hvis det er store folkemengder jeg må/bør takle;

1. Kle deg i mørke klær, da er du en av mengden, ikke vekk oppsikt.

2. Hår og sminke: moderat.

2. Ikke søk etter øyekontakt med folk rundt.

3.Forhold deg til di du er der med, og for.

4. Gå i ytterkant, ikke gjør deg selv til et midtpunkt.

5. Prøv å vær tilstede, ikke fall i egne tanker, det kan få konsekvenser.

Alt har en første gang etter Sagas død. Steder å komme tilbake til har en første gang; jordmors venteværelse som jeg har sitti så mange ganger før å ventet. Skulle tro det var "pice of cake" men nei, kjære vene hvor mange tanker, følelser og utbrudd jeg fikk der. Jeg skalv, ikke fordi jeg var redd for å møte jordmor igjen, nei for hun hadde jeg møtt flere ganger etter dødsfallet. Men rommet, minnene og livet til Saga det knyttet seg opp mot. Det samme gjaldt hos Legen, dit måtte jeg gå på en "prøvetime" før jeg hadde egen time. Altså, jeg ble med Andres på hans time. Og det var like følelsesladet der. Første gang jeg skulle hjem til Mamma og Pappa, aldri i verden hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme hjem til dem uten den lille, bare en uke etter fødsel. Og det fortsetter, første gang på butikken, første gang i barnehagen, første kjøreturen alene, første tur innom jobben.

Også har vi første møter med med mennesker, venner og bekjente: Alle oppfører seg ulikt, og det er ikke en fasit på hvordan folk skal oppføre seg, de må få gjøre akkurat det som passer for dem. Folk vet ikke hva de skal si, det sier de ofte, og det skjønner jeg. Noen later som ingenting, andre gir en klem, noen sier de tenker på oss, andre kondolerer, og folk lurer, lurer på hvordan det går, og hva som var årsaken til Sagas død. Til alle disse planlagte møtene så gruer jeg meg, jeg gruer meg så mye fordi jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg møter mennesker med en maske, skal prøve å ikke vise hvor nedbrutt jeg er, prøver så godt jeg kan å holde maska, hvis vedkommende også holder maska, smiler og later som ingenting, prater om vær og vind, så går det bra med med meg også, utenpå. Men inni meg så gråter jeg litt, for det føles litt rart.. Men hvis det er noen som viser medfølelse og spør hvordan det går, så presser tårene på; Jeg kan ta av maska og vise mitt sanne jeg, sannheten; "Nei, det går ikke så bra" enten om det er i barnehage, butikken, hjemme eller borte.

Jeg har også en frykt for de tilfeldige møtene, det å gå på butikken å handle alene. Plutselig dukker det opp noen jeg vet hvem er, og vet at de vet.. Går de en omvei? Overser de meg? Sier de Hei, og later som ingenting? Omfavner de meg med en klem, som sier mer enn tusen ord? Eller vil de ta bryet å si noen medlidende ord? Det er uvissheten som skremmer meg, jeg vet ikke hvordan andre som ikke er forberedt på å møte meg vil reagere. Jeg er jo forberedt på at tilfeldige møter kan skje når jeg kommer inn der, og jeg vil da ha en forventning til andre. Det kommer til å trille en tåre hvis du viser du bryr deg, og det er kanskje ikke det verste om jeg griner litt i butikken? Om jeg viser følelser, og at jeg viser at jeg har det vanskelig? Det er jo bare sannheten, kanskje jeg trenger det. Istedenfor å måtte gjemme meg bak skallet mitt, da er det fare for at jeg blir der..

Jeg aner ikke, det er 7 uker siden nå. Kanskje det er sånn at folk tror at 7 uker er nok, nok tid til å sørge på. NEI, jeg skal drite i å spekulere i hva andre folk tenker og tror!!!

En tur til Saga`s grav

Vi har mange turer til Sagas grav, alene eller sammen. Det er godt å bare komme dit, prate med Saga, tenne lys for ho eller bare tenke tanker. Gaute pleier alltid å synge sanger for Saga, da er det "kjære gud" og "jeg har en engel som følger meg".

I dag var det en fin dag å besøke Saga <3 Sola strålte, rim på bakken og Fantorangen skulle få være med for første gang. Gaute var klar, han hadde en samtale med Fantorangen i bilen; "Da må du synge kjære gud for Saga"  "Ja, det skal jeg, jeg gleder meg" Svarte Fantorangen med en pipete stemme som kom fra Gaute ;) Vel fremme oppe ved grava satte Gaute og F seg ned ved jordhaugen,  Gaute forklarte at her, under jorda ligger Saga. F nikket og fulgte med.

Gaute har alltid lyst til å være med på graven når vi spør. Det gjør vondt i hjertet å se at Gaute er  fult klar over at det er hans søster som ligger der i jorden, gravd ned.. Og at det eneste vi kan gjøre for henne er å tenne lys, synge, prate med henne, si vi er gla i henne og at vi kommer tilbake.. Det er ikke sånn andre storebrødre må gjøre, og det var ikke sånn her det skulle bli, Gaute skulle hatt lillesøster hjemme han nå; Kosa og snosa på myk baby hud, hjulpet til med bleie skift, trilla vogna og holdt seg for øra når ho skreik. Men istedenfor er den brutale fakta at vi kan aldri få den tiden med Saga, vi kan aldri ta henne med oss, vi må forholde oss til gravplassen, lys, og holde på minnene vi har.

 Gaute fikk med seg et bilde av han og Saga i barnehagen en dag. Det ble en sterk opplevelse for far. Jeg har bare blitt fortalt om hendelsen: at Gaute var så utrolig stolt, han ville vise frem Saga, ville at alle skulle se, ventet på komentarer og tilbakemeldinger. Stoltere Storebror enn det hadde ikke SagaPappa sett før iallefall. <3

<3 Gaute, min Gaute, og Saga, min Saga <3   Hvorfor er livet så urettferdig, hvorfor...

Den gode følelsen: Takknemlighet!

Ikke visste jeg at midt oppi en sorg, så er det så mye taknemlighet å føle på. Det gjelder så mye, og så mange rundt. Av alle mine tårer som har kommet siden 25. oktober har det ikke bare vært triste-sorg-savn-tårer; men også takknemlighets-tårer.

Takknemlig for alle rundt som har vist at de bryr seg. Allerede på sykehuset, før Saga var født, fosset det inn sms`er, med varme tanker og gode ord fra nære og fjerne. Folk ville fortelle oss at de tenkte på oss og var der for oss. Dere aner ikke hvor mye det har å si i en sådan stund. Første natta (natt til Fredag) fikk jeg ikke sove fordi jeg lå å gråt, og tenkte på hva jeg hadde gjort galt, hvor jeg hadde feilet, skvatt til av tanker som "Ånei, det er jo fordi jeg har spist spekeskinke" Eller "Ånei, jeg visste jo det var en dum ide og få seg katt.. det er selvfølgelig det".. Natt til lørdag våknet jeg av at jeg gråt flere ganger, men det var av takknemlighet, jeg var så utrolig rørt av all støtte, trøst og omsorg folk hadde vist oss.

Også har vi den evige takknemligheten vi føler til Jordmødrene og Barnepleierene vi traff inne på Ahus. For noen fantastiske mennesker, de har gjort alt så riktig for oss, og vist oss en vei som vi aldri hadde klart å funnet på egenhånd. Dere vil ikke tro hvilken respekt de har vist Saga; Når de trillet henne inn til oss, trillet de henne med så forsiktighet, løftet henne over dørterskel og snakket til henne. Det sterkeste minnet er en "ukjent" jordmor som stoppet ide hun passerte gangen, og Saga var på vei ut. Hun lente seg over Saga og beundret henne. Prata til henne og sa "Namen så stor og fin ei jente, deg kan Mamma og Pappa være stolt av". Det er noe jeg kommer til å huske i all tid, de ordene, og den respekten varmer Mamma og Pappa hjertet langt og lengst innerst i hjerteroten...

Det er ikke bare Saga Jordmødrene har vært gode mot. Men meg og Andres også, de har vært helt eksemplariske, fantastiske damer som vi har blitt så glade i. De har vært våre psykologer, våre venner, vist omsorg, trøst og glede. Vi var pasienter begge to, jeg: mamman med et dødt barn i magen og Andres som den sørgende, og hjelpesløse pappan. Når jeg tenker på jordmor som yrke tenker jeg på et yrke som er fylt med glede, lykke, forventninger, barneskrik og liv dagen lang. Men i vårt tilfelle måtte de takkle; Skuffelse, sinne, tårer, fornektelse, bebreidelse, sorg og død. Det kan umulig være noe de ønsker å stå i, men noen måtte ta den jobben også. Og de som ville/orket/måtte gjøre det tok utfordringen på strak arm. De fikk det til å virke som om de var evig takknemlige for at de fikk lov til å følge oss, og vise oss vei. Alle 7 som var der med oss/for oss ville også delta i minnesstunden i kappellet. Det gjorde helt fantastisk godt at de vill være med, og ta farvel med Saga sammen med oss.   <3

Tusen hjertelig takk til venner og familie som kastet alt de hadde i hendene, for å bistå oss når ulykken først var der. Dere delte sjokket med oss, besøkte oss på sykehuset, ringte, sendte sms, prata og støttet oss igjenom, før, etter og dere gjør det fremdeles. Vi er så enormt glade for at vi har nettopp dere i våre liv.

Takknemlig er jeg også for det vakre synet som møtte oss på jordpåkastelsen, alle de menneskene som stod å ventet på oss når vi kom i gravfølget med Saga. Det varmet, og fikk tårene til å trille nok en gang. Takk for at dere ville dele sorgen og minnet av Saga med oss!

Også er det sola vår da; Vår kjæreste Gaute, som er den mest fantastiske gutten å ha oppi det hele. Han viser så mye omsorg og stolthet over Saga og oss. Han får livet til å smile for oss igjen. Vi er så evig takknemlige for den gutten, og hva han får til bare ved å være!! Word!

Og tilslutt så er jeg evig takknemlig for Norge, at vi bor i dette landet, og ikke minst at vi lever i dette året; 2015. Det er lov å få hjelp, lov å sørge, lov å begrave sitt dødfødte barn.. 

Min stille fødsel..

Tilbake til senga hvor jeg nettopp hadde fått den tragiske beskjeden om at Saga var død, så er minuttene etter litt difuse. Jeg knakk sammen i gråt, det vet jeg, jeg slang armene rundt ansiktet mitt, ville ikke være der, ville ikke se, ville ikke bli sett, ville bare forsvinne.. Jeg tror ikke jeg sa no, tror ikke jeg skrek no..  Eller?! Det var som om det hele var en film og jeg bare så på. Dette var jo sånt du hører om, men aldri, aldri hadde tanken slått meg at det kunne være jeg som skulle spille hovedrollen. Jeg så Andres; Han sparka og slo i veggen, han skrek, "Hvorfor? Hvorfor oss?! Nei, det kan ikke være sant.  Neeei." 

Det neste jeg husker er at Jordmor og Lege står over meg og prater, forteller om viktigheten av å føde sitt dødfødte barn, hvor viktig det er å se det, holde det, lage minner med det, knytte seg til det, elske det.. Jeg skjønte ikke hvorfor de ikke heller kunne legge meg i narkose, og vekke meg når det hele var over.. 

Jeg glemmer aldri alle telefonsamtalene vi måtte ta på veien, alle forventningene i andre enden; "Har du født?" "Hva ble det?" "Hvor er du?" "Kommer du med gode nyheter?" "Nå er jeg spent.." Men det var ikke gode nyheter jeg kom med, det var sørgelige nyheter, jeg husker ikke helt hvordan jeg ordla meg, men jeg tror det var kort og brutalt; Vi har vært på sykehuset nå, det er ikke mere liv, babyen er død... Ordet død, vokste i munnen på meg og jeg knakk,hver gang..


Vi fulgte råd fra jordmor, og reiste hjem, samlet familie og venner... 

Det var godt å ha noen å dele med, dele sjokket, sorgen og redselen for hva vi hadde i vente, skulle jeg virkelig føde et 5 kilos dødt barn? Var det fysisk mulig? Det ble mye tårer og ubesvarte spørsmål, men også latter. Britt`s ekspertise med å by på seg selv kommer alltid godt med, tilogmed i en sådan stund. Vi er veldig glade i ettertid for at vi reiste hjem og gjorde det det på denne måten, selvom der og da så føltes det som det mest brutale; "Skal dere virkelig sende meg hjem med et dødt barn i magen?"

Jeg er så glad jeg har Andres, uten han vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. Når ting først ble som de ble er jeg gla det ble med han. Han er selve fornuften, og sammen skal vi klare å komme oss igjennom det her.  Vi har aldri snakket så mye sammen som vi gjorde disse døgnene. Vi delte alt, og holdt ingenting inne. Viktig lærdom som det kom mye godt ut av der og da, og i ettertid. Lærdom som jeg håper vi kan dra nytte av livet ut.   

Ved 11 tiden dagen etter var vi tilbake på Ahus og jeg fikk den første modningspilla, jeg kunne fortelle dem at forrige gang, med Gaute fikk jeg 5 modningspiller før fødselen satte igang. De sa at så mange kom jeg ikke til å trenge denne gangen.. I ventetiden snakket vi med Presten som fortalte oss om hva som skulle skje videre med minnestund, begravelse, gravlegging og planlegging det var jo så mye valg vi måtte ta stilling til de nærmeste dagene, og tenk om vi kom til å gjøre noe vi ville angre på. Det var en forferdelig omstilling å plutselig måtte ta stilling til mitt barns begravelse, før det engang var født.  Vi fikk også snakke med Sosionom som fortalte oss om hvilke rettigheter vi hadde i den situasjonen vi var havnet i.

                                          Vente tiden på rom 17

Metoder for å sette meg igang:

 Onsdag da Saga fortsatt levde; Stripping.

 Torsdag: Balongkateter. 

 Fredag: 1. 2. 3. Modningstablett

 Lørdag: 4. 5. 6. Modningstablett

               Drypp

               Akupuntur

               Tok vannet

Epudural ble satt i det øyeblikket riene begynte å kjenne ut som rier.

Hvor vi fikk de magiske kreftene og motet ifra når fødselen var igang vet ikke jeg, det er fasinerende hvordan kroppen fungerer i slike situasjoner. Du bare vet du må, og jeg er ganske så sikker på at jeg var ved like godt mot under denne fødselen, som jeg hadde vært under en fødsel med et levende født barn.  Jeg velger å tro at litt av grunnen var hjelp fra alle som tenkte på oss og ba for oss der ute <3

Til tross for at jeg ikke kjente så mye av riene, så var de mange og tette, og jobbet hardt med å få babyen lengere ned i bekkenet. Når jordmor kjente etter kunne hun bekrefte at hodet var litt lenger ned nå enn forrige gang. Jeg jublet og Andres heiet. (A i shorts og barebeint selvfølgelig ;) Plutselig sendte Saga et tegn om at noe var som det ikke skulle. Tegnet var i form av bek (Beksvart avføring) som kom rennende ut i tykk masse. Vi forstod vel igrunnen alle sammen at dette kunne umulig kommet seg forbi hodet. Jordmor gikk for å hente ultralyden. Og som fryktet, der satt Saga plutselig i seteleie. Hvordan Saga hadde klart å snu seg fra hodeleie til seteleie når hun var død, er fortsatt et mysterium. Jordmor vekslet blikk med Lege og sa: "Tenker du det samme som meg?!" Svaret var kort og presist: "Ja."

Fødselen ble "avbrutt" Neste steget nå var keisersnitt, jeg ble litt redd, selv om det var mitt første ønske når jeg hørte Saga var død. Så hadde jeg nå i 3 døgn blitt forklart viktigheten av å gi det siste til barnet mitt; å føde det den normale veien, jeg ville ha så mye igjen for det senere. vi måtte vente til operasjonsrommet var ledig. Det var ingen hast, vi kunne hvile litt før vi satte igang. Klokka var blitt 24.00 og vi hadde holdt på en god stund. Tiden gikk fort, plutselig ble vi rullet inn i operasjonsalen, det var mennesker overalt, hvor mange kan det ha vært? 10? Alt foregikk i behagelig tempo, de tok seg tid til å forklare meg alt som skulle gjøres og hvordan. Jeg bare lå der, stolte fullt og helt på de rundt meg.

Andres kom inn, han hadde fått på seg grønne klær, og fikk en stol så han kunne sitte oppe ved hodet mitt hele tiden. Snart skulle vi få se vår lille engel. Alt gikk veldig fort når det først satte igang. De røska og dro, lå litt oppå magen min, og vips så var ho ute, jeg skrek ut: "Hva er det for noe, gutt eller jente?" "Jente, ei stor og fin jente"

Jeg fikk jenta mi opp på brystet og så den vakreste jente bayen jeg noensinne har sett, tårene trillet, men jeg kjente også en lykke og glede over å endelig ha henne i mine armer. Saga min engel <3

4965gram og 60 cm lang