Idag er det 1 år siden graviditetstesten viste positiv, 10 måneder siden jeg kjente du sparke for første gang, 9 måneder siden vi så deg for første gang, 6 måneder siden vi så deg for 2.gang. og 4 måneder siden du ble født Saga, i uke 40+6. Tenk at du vokste deg så stor og sterk. Du lurte oss alle, "denne er ikke så stor som Gaute" Du snurra rundt, hit og dit, "hikk, hikk" Jeg trodde jo heller ikke at så lenge du bevega deg så mye, så kunne du ikke være så stor.. Så stor at du hadde vært så mye tryggere på andre siden, på utsiden av magen min.
Et sted gikk det feil, vi har fått obduksjonsrapporten nå, de endelig svarene, de svarene vi må forholde oss til for resten av våre liv. Og svaret vi fikk var: "Dødsårsak ukjent" Så meningsløst, alt ser ut til at du var frisk, rask og klar for denne verden, Men du fant ikke veien ut.. Før det var for sent.
Hva er det egentlig som setter igang en fødsel naturlig, er det når babyen min har utvikla alt den skal, føler seg klar og vil ut, eller er det når kroppen min er klar? Eller en blanding, god komunikasjon? "Er du klar, er jeg klar"
Uten å vite helt hva jeg snakker om nå, og med fare for å ha misforstått noe, så prøver jeg: obduksjonsrapporten kunne også si at det var tegn til høye blodsukkerverdier hos Saga. Dette fra måling i Cellemembran, og at hun har påvist Asfyksi (midlertidig oksygentilførselsvikt) som var knyttet til sukkernivå. Men som nevnt tidligere er Dødsårsak ukjent, og dette er ikke noe som knytter oss nærmere til noen konklusjon.
Dagen etter at vi fikk obduksjonsrapporten våknet jeg opp, og det var som om jeg ble klasket på hver side av kinnene, og en slags vekkelse, om hvor lang tid det har gått "Hallo, våkn opp, det er 4 måneder siden, 1/3 av et helt år." Og helt seriøst, det har jeg ikke skjønt før nå.. Dagene, ukene, månedene har gått helt vilt fort, samtidig som vi har stått helt stille til tider. Det er som om Saga har vært en del av livene våre kjempe lenge, men alikevel så kort..
Hadde du vært her nå, så skulle du begynt å spise litt fast føde nå. Kjent smaker og konsistenser for aller første gang..
Vi mistet vår kjære datter Saga, mens hun fortsatt lå i mors mage. Dette vil være et sted hvor vi kan dele tanker og følelser med venner og familie om veien videre. Det er viktig for oss å dele, men ikke alltid like lett.. Å skrive vil gjøre det lettere for oss.
Hva har du i bagasjen?
Alle har vi vårt å stri med, store eller små livskriser som vi må takle, og komme oss igjennom. Noen er tøffere og tar lenger tid enn andre, men stort sett så har de noe tilfelles; Når vi først står midt oppi det, så er det det hele livet vårt dreier seg om akkurat der,og akkurat da. Men det er jo ikke så lett for andre å vite bestandig. Nå har jeg stått oppi min livskrise ganske lenge, men av den grunn, så får jeg også tid til å tenke alle disse tankene og ideene:
Hadde det ikke gjort livet mye lettere om vi bare hadde gått med et skilt over hodene våre. På mitt kunne det stått "Mistet barnet sitt" Så hadde jeg vært åpen og ærlig om hvilken livskrise jeg står oppi. Og det kunne forklart "oppførselen" min. Iblandt så ønsker jeg at alle skulle visst hva jeg bærer med meg, det hadde gjort det så mye lettere, men, alt dreier seg ikke om meg, alle andre har sitt å stri med. Men med et sånt skilt, så hadde det vært litt lettere å forstå alle andre også: Hvorfor den dama på butikken var grinete og sur, hvorfor han langhåra svensken sneik i køen, hvorfor det klikka for ho med den pipete stemmen når ho ikke fikk time akkurat da ho ville, hvorfor den mannen bannet og slang med leppa når han ikke fikk sitteplass på toget, eller hvorfor jeg plutselig begynte å grine, ho spurte jo bare hvordan det gikk...
Vi ville fått litt mere sympati og forståelse, men isteden så blir vi "smittet" med negativ energi. Ofte tar vi det med oss videre igjennom dagen: "Jeg så ei dame, ho var så frekk og ufin.. Det er det verste jeg har sett" "Nei, den dama liker jeg ikke"
En tankevekker: Neste gang noen er "frekke og ufine, sure eller grinete" tenk heller da: Uff, her ligger det noe annet bak, jeg lurer på hva det kan være som plager ho" "Kan jeg på noen som helst måte hjelpe henne" Sier du et positivt ord til ho så kan det forandre hele dagen hennes. Positivt + overvinner Negativt -. Alle vil vi vel være gode, fine og snille mennesker, og jeg kan garantere at hvis du sier noe positivt og hyggelig til henne; så vil ho huske det, og smile til deg neste gang dere treffes, uansett om hun har en god eller dårlig dag da.
I en episode av "How I met your mother" tar de opp akurat dette temaet, da går de med hver sin koffert; Hvor det står med store bokstaver hva de har i bagasjen. De også vil ha frem det at hvis vi alle hadde visst om hverandres problemer, så ville alt vært så mye lettere å forstå andres valg og handlinger.
Episoden ender med budskapet og moralen:
Det er jeg så enig i, det å få fortelle til flest mulig, gjenta meg selv omigjen og omigjen, det har hjulpet meg kjempe mye. Mulig det er til det kjedsomme for noen av dere, men det er min vei videre, og jeg kommer til å trenge å snakke mye mere om det fremover også. Håper dere kan hjelpe meg med det, jeg er ikke "ferdig" med det, og kommer aldri til å bli det, det er min datter Saga jeg snakker om.
Jeg tror vi blir sterkere av å ha tung bagasje, men det blir uendelig mye lettere å bære når noen kan avlaste innimellom. Avlaste i form av å lytte, klemme og vise omsorg.
Jeg stemmer for at vi alle omfavner åpenheten, og ufarligjør det å vise seg sårbar. Vi er mennesker, ingen er perfekte, dog fassade ofte tilsier noe annet..
Hadde det ikke gjort livet mye lettere om vi bare hadde gått med et skilt over hodene våre. På mitt kunne det stått "Mistet barnet sitt" Så hadde jeg vært åpen og ærlig om hvilken livskrise jeg står oppi. Og det kunne forklart "oppførselen" min. Iblandt så ønsker jeg at alle skulle visst hva jeg bærer med meg, det hadde gjort det så mye lettere, men, alt dreier seg ikke om meg, alle andre har sitt å stri med. Men med et sånt skilt, så hadde det vært litt lettere å forstå alle andre også: Hvorfor den dama på butikken var grinete og sur, hvorfor han langhåra svensken sneik i køen, hvorfor det klikka for ho med den pipete stemmen når ho ikke fikk time akkurat da ho ville, hvorfor den mannen bannet og slang med leppa når han ikke fikk sitteplass på toget, eller hvorfor jeg plutselig begynte å grine, ho spurte jo bare hvordan det gikk...
Vi ville fått litt mere sympati og forståelse, men isteden så blir vi "smittet" med negativ energi. Ofte tar vi det med oss videre igjennom dagen: "Jeg så ei dame, ho var så frekk og ufin.. Det er det verste jeg har sett" "Nei, den dama liker jeg ikke"
En tankevekker: Neste gang noen er "frekke og ufine, sure eller grinete" tenk heller da: Uff, her ligger det noe annet bak, jeg lurer på hva det kan være som plager ho" "Kan jeg på noen som helst måte hjelpe henne" Sier du et positivt ord til ho så kan det forandre hele dagen hennes. Positivt + overvinner Negativt -. Alle vil vi vel være gode, fine og snille mennesker, og jeg kan garantere at hvis du sier noe positivt og hyggelig til henne; så vil ho huske det, og smile til deg neste gang dere treffes, uansett om hun har en god eller dårlig dag da.
I en episode av "How I met your mother" tar de opp akurat dette temaet, da går de med hver sin koffert; Hvor det står med store bokstaver hva de har i bagasjen. De også vil ha frem det at hvis vi alle hadde visst om hverandres problemer, så ville alt vært så mye lettere å forstå andres valg og handlinger.
Episoden ender med budskapet og moralen:
"Everyone’s got some baggage; it’s part of life. But like anything else, it’s easier when someone gives you a hand with it."
Det er jeg så enig i, det å få fortelle til flest mulig, gjenta meg selv omigjen og omigjen, det har hjulpet meg kjempe mye. Mulig det er til det kjedsomme for noen av dere, men det er min vei videre, og jeg kommer til å trenge å snakke mye mere om det fremover også. Håper dere kan hjelpe meg med det, jeg er ikke "ferdig" med det, og kommer aldri til å bli det, det er min datter Saga jeg snakker om.
Jeg tror vi blir sterkere av å ha tung bagasje, men det blir uendelig mye lettere å bære når noen kan avlaste innimellom. Avlaste i form av å lytte, klemme og vise omsorg.
Jeg stemmer for at vi alle omfavner åpenheten, og ufarligjør det å vise seg sårbar. Vi er mennesker, ingen er perfekte, dog fassade ofte tilsier noe annet..
Besøk av en liten sommerfugl
En vinterdag i starten av februar, kom det en liten sommerfugl på besøk inn i varmen til oss på Gulliksrud. Det var en merkelig tid å komme på for en sommerfugl, men akkurat av den grunnen var den så hjertelig velkommen <3 Vi betraktet den vakre skapningen som slo seg til ro på veggen. Den var så fredefull, den var ikke kommet for å lage rabalder, nei, den ville vise seg frem i sin skjønneste drakt.
Dagen etter var den på oppdagelsesferd, den trippet rundt, og klatret på steinen til Saga. Det var først da jeg begynte å google litt om hva Sommerfugl betydde:
Sommerfuglen som symbol
Sommerfuglen er et vakkert og sterkt symbol. Ett symbol de fleste har et positivt forhold til. Det står for transformasjon, styrke, glede og frihet. En vakker sommerfugl gir oss håp om en ny og positiv begynnelse.
Sommerfuglen må gjennom en tøff kamp for å endres fra larve til sommerfugl. Slik er det også med oss mennesker. Når livet er tøft og butter imot, så krever det vilje, mot og styrke for å komme på rett vei. Vi skulle gjerne gått igjennom livet helt uten å møte noen vanskeligheter. Men et liv uten kamp ville gjort oss svake og sårbare. Vi ville aldri blitt så sterke, stolte og heller aldri vist oss i all vår fargeprakt uten hverdagens små og store utfordringer.
Sommerfuglen avbildes ofte på gravsteiner som et dødssymbol. Sjelen kan ta bolig i den vakre sommerfuglen sies det. Den symboliserer også gjenfødelse, tilbakekomst og glede.
*Urfolket sammenlikner når larven er inne i puppen -- som skjelen er fanget inne i kroppen. Og når den kommer ut; sprer sine vinger, og slår ut i full blomst. Symboliserer det frihet for sjelen ved døden.
*Sommerfuglen er et gammelt kristens symbol for håp.
*For mange er sommerfuglen et bevis på Guds eksistens; at vi lever her en tid, dør og gjenoppstår til nytt liv.
SOMMERFUGLENS HEMMELIGHET
En man fant engang en kokong,
hvor sommerfuglen nettopp hadde
begynt den møysommelige kampen
for å bryte seg fri. Mannen satt
facinert og betraktet dette naturens
drama i flere timer.
Men så hendte det ingenting på en
god stund. Det virket som at
sommerfuglen ikke lenger hadde
krefter til å kjempe, og ikke lenger
kunne ta den siste biten av kongkongen.
Mannen ville gjerne hjelpe den
kjempende sommerfuglen, så han
hentet en saks og klippet forsiktig opp
den siste delen av kokongen som
hindret sommerfuglen
Nå kunne sommerfuglen enkelt
frigjøre seg. Men kroppen hadde
svulmet opp og vingene skrumpet inn.
Mannen ventet og ventet for å få se
vingene ble større, slik at den kunne
bære kroppen. Men det skjedde ikke.
Sommerfuglen fortsatte bare med å
kravle omkring på bakken.
Det mannen ikke hadde forstått, var
at kampen i kongkongen var nødvendig
for sommerfuglen. Gjennom å kjempe
skulle vingene vokse seg sterke slik at
sommerfuglen var klar til å fly når
den hadde kjempet seg fri.
Iblandt ønsker vi at høyere makter skal la oss gå gjennom livet uten å møte kamp og vanskeligheter. Men et liv uten kamp kan gjøre oss sårbare og svake. Vi ville aldri bli så sterke som vi kunne ha blitt. Og vi skulle aldri kunne fly....
Dette kom jeg over når jeg søkte på "sommerfugl og mening med livet" på google. Syns den var en fin tankevekker nå i den tøffe tiden, hvor jeg skal se fremover, og komme styrket ut av dette!
Jeg ser på møtet med sommerfuglen i starten av februar som et positivt tegn.
Tusen takk<3
Abonner på:
Innlegg (Atom)