Veien videre..

Jeg har hele tiden tenkt videre, på veien videre. Åssen vi skal ta oss fremover, hvor lang tid det vil ta, min metode har vært ett skritt om gangen, hvis jeg bare kan få gjort unna det, så kommer neste steg automatisk, som noe å strekke seg mot.

 Siden vi fikk beskjeden om at Saga var død, har skrittene vært tunge å gå, men godt å ha de unna gjort, og godt å ha med seg friskt i minnet:

-Bare vi kommer oss igjennom fødselen, da....

-Bare begravelsen er over, da...

-På 6ukers kontrollen, da kanskje vi får noen svar...

-Bare gruppetimene på sorgstøttesenteret setter i gang, da...

-Bare vi kommer oss igjennom jula, da... 

-Bare obduksjonsrapporten er klar, da...
Og saånn fortsetter det...

Fredag 22.Januar har vært en dag som har vært printet inn i hodet mitt siden 11.des. Neste, og siste mulighet til å få et svar. Et svar på hvorfor Saga som var så livlig der inne plutselig døde. Vi har ikke fått noen pekepinne på hva dødsårsaken kan skyldes, men vi har blitt fortalt at vi må stille oss inn på å aldri få noe svar. Men innerst inne så har jeg et håp om et svar, hvordan skal jeg ellers klare å slå meg til ro med at min tilsynelatende helt friske, store og sterke datter Saga døde i sin trygge hule, dagen etter termin.

Torsdag 21. januar, dagen før dagen, telefonen ringer, det er ahus; kort fortalt sier de at obduksjonsraporten ikke er klar, og møtet avlyst på ubestemt tid. Etter timer med selvstudier om selvutvikling, og hjelp fra andre hold til å komme meg videre så takler jeg dette veldig bra.  Jeg har på  dette punktet av en eller annen grunn slått meg litt til ro med at det ikke var så mye å hente der alikevel.. 

Når den beskjeden der ikke tippet meg av lasset, da skulle en tro jeg var på rett vei. Jeg takla den motgangen, uten noe nag til noen, uten noe grin. Og det til tross for at det er den datoen som har vært den viktigste og mest betydningsfulle datoen i livet mitt akkurat nå, og for fremtiden, den datoen som jeg skal få et endelig svar, etter den dagen kan jeg ta det neste skrittet videre... 

Men mandag ble jeg tippet av lasset... Ikke det at jeg fikk en ny beskjed som overgikk denne, nei, jeg fikk motgang av laveste rang. "Jeg fikk ventetid på blodprøver" på 10 dager. Det var fullt.....  Det skal sies at prøven jeg skal ta er den siste jeg skal ta som omhandler Sagas død. Så at den er veldig viktig for meg, det er den, den er super viktig. Men at jeg innerst inne skulle ønsket at den var unna gjort for lenge siden, det er ingen hemlighet.  Så 10 dager ventetid, det var det som skulle til for å "dytte meg rett ned i sølepytten, og tråkke på meg."  Og der måtte jeg ligge til prøvene var overstått. Akkurat sånn føltes det, jeg klarte ikke ta noe nytt steg før jeg hadde fullført det som sto på vent...

 Jeg ringte som en optimist til legekontoret på mandag og spurte; kan jeg komme inn i morra. -Nei. Jeg forklarte, itilfelle ho var usikker på hvem jeg var, -Det er fordi ahus trenger de prøve svara, og det er for å få svar på hvorfor jeg mista babyen min.. -Nei. Jeg kjente magen knøyt seg og at det raste et sinne igjennom meg. -Men hvis dere ikke kan før, er det noe jeg kan få gjort på et annet legekontor i kommunen da? -Nei, det tror jeg ikke går. -Er du sikker på at jeg ikke kan få noe før? Dette ble jo avtalt med ahus, sånn at jeg skulle slippe å reise helt inn til ahus for 2 blodprøver.  Jeg ble sint, skuffet, trist, lei og følte ikke at de tok meg på alvor, det kan vente, for meg så er det her ikke noe som kan vente lenger, jeg vil videre, vil få ting unna, men jeg trenger hjelp, hjelp til å ta skrittene, hjelp til å ta blodprøver... Mandag-Tirsdag-Onsdag det ble bare verre og verre for hver dag, og jo mere jeg tenkte på det. 

Onsdag gjorde Andres tiltak, selv om jeg skrek og nekta han.. Ikke gjør det, jeg må jo bare vente til neste onsdag. Detta er jo ynkelig, jeg føler meg som verdens største syter... Andres så at det eneste han kunne gjøre for å hjelpe meg ut av søla var å ringe våre gode hjelpere. Det ble tatt på alvor og resulterte  i at ble at timen først ble framskyndet mandag, også til torsdag. Tusen takk, etter i morgen er det neste steget tatt..

Skal sies at det endte opp med at jeg måtte reise inn til ahus, Men igjen for et fantastisk sted og fine folk, så trygt og godt og godt tatt vare på som jeg føler meg  der <3 Det hjelper meg videre på veien, det er noe annet enn hva jeg kan si om mitt lokale legekontor..  (akkurat nå)

Kjærlighet!

Jeg leter etter noe fint ved Saga`s død. Det er mye som skurrer ved den setningen, men det er et behov jeg har. Som dere skjønner så har jeg vært veldig opptatt av døden i det siste. Jeg har dykket veldig dypt ned i døden, vi har tilogmed vært hos presten for å høre om hva han og bibelen sier om døden og tiden etter.

Nå har jeg slått med litt til ro med døden, blitt litt bedre kjent med den. Og styrket mitt håp, og min tro til at det er en slags fortsettelse etter døden. Så da har jeg hoppet over til neste emneknagg, nemlig kjærlighet <3  Og her tror jeg jeg vil bli :)

Vi har følt på utrolig mye kjærlighet siden 22.okt Det har vekket mye kjærlighet jeg ikke visste vi hadde, Og så mye kjærlighet vi ikke visste andre hadde for oss, til oss.

Googler du kjærlighet kommer det opp:
- Finn kjærligheten på nett - Møteplassen.no
- Første kjærlighet -om forhold og relasjoner
- Jakten på kjærligheten - tv2.no

Jeg tror kjærlighet er så mye mer enn det, altså det jeg mener er at kjærlighet er ikke bare: 1+1, par, kjærestepar, forelskelse. Kjærlighet er vi alle omgitt av hver dag. Og gir du kjærlighet, så får du tilbake.

Vi har alle den venninnen, kunden, treningsinstruktøren ect. som vi gleder oss til å se. "jeg blir alltid så glad når jeg se ho." "Ho har så smittende energi" "Ho får alle rundt seg til å stråle"  Det er kjærlighet!! Ho gir, og ho får tilbake i bøtter og spann av alle dere som elsker å være i hennes nærvær. Dere blir glade, lykkelige og stråler. Det er kjærlighet tilbake!

På første siden i boka til Saga. så skriver jeg: "Du har rørt ved manges hjerter Saga" Hjerte, <3 , kjærlighet, kjærligheten har vi i hjertet. Kjærlighet er nøkkelen til hjerte. Kjærligheten eksploderte etter at Saga døde, vi fikk masse kjærlighet i form av; Blomster, kort, sms, klemmer, ord og tanker. Og jeg tror og håper at alle i vår krets har tatt litt ekstra vare på de de er glade i, livet har gitt litt mere verdi og mening for mange mennesker etter Sagas død.

Du kan ikke ta på kjærlighet, men du kan føle på den. Den følelsen som spredte seg i rommet når Saga ble født, det var 100% Ren Kjærlighet.

Saga gav oss kjærligheten!
-Og den skal jeg dykke dypere ned i!

Døden..

Døden, døden er rundt oss hver eneste dag. Nyhetene legger ingen filtre; 18 Sivile døde i en tragisk ulykke, en mann omkom. Vi hører det, leser det, ser bilder, men jeg klarer ikke å la det gå innover meg, klarer ikke å sette meg inn i det, sette meg inn i døden..

Før nå, nå når det ble så nært, nærmere kommer jeg aldri; Jeg har båret døden... Inni meg...

Jeg tror ingen mennesker er eller kommer til å bli fortrolig med døden. Den er aldri ønsket, aldri velkommen. Døden er en frykt, en redsel vi aldri vil skal komme.. Men den kommer, kommer til oss alle og enhver før eller senere. Det mest skremmende med døden er at den kan komme å ta noen vi er glade i, noen vi har så kjær. Og da bli sittende igjen hjelpesløse, vi får ikke gjort noe fra eller til, og er helt uvitende om hva som skjer videre, veien videre.

Hva vet vi egentlig om døden?! Når du dør så blir du borte, borte fra alle andre som lever iallefall. Du slutter å puste, hjertet slutter å slå, du slutter å tenke, du føler ingenting, du er ingenting..  Borte, ingenting, vekk for alltid. Kan det virkelig være sånn? Kan det plutselig være "over og ut"?

Jeg tror det er uvisstheten som gjør døden så skremmende, vi vet ikke hva som venter oss den dagen vi dør, ingen vet, ingen har fakta. Mange synser, tror og håper, men ingen vet. Og ingen vet når den dagen vil komme, når din tid er inne. Er døden bestemt på forhånd? Eller er livet helt tilfeldig?

Temaet "døden" et tema vi stort sett ungår å prate og spekulere for mye i, det føles tryggest å distansere seg fra den. Det blir så uendelig mange løse tråder når man først begynner å tenke på døden, man vil prøve å forstå, finne svar og logiske forklaringer; Hvorfor? Hva? feil tid til feil sted, kunne livet vært reddet hvisomatte??

Før var døden en naturlig del av livet,  det skjedde og det måtte aksepteres, det var livets gang. Død ved livets start, død ung, død av sykdom, ulykke, det skjedde mye oftere før. Idag er det kort vei til sykehus, stedet der du er i trygge hender, helsepersonell kjemper og gir livet i gave gang på gang. I de fleste tilfeller går det bra, og går det ikke bra, ja da er det vel en sykehusfeil da?! Det er medisiner og hjelp å få for det meste, sånn har det blitt og vi tar det forgitt at vi skal leve til vi blir gamle. Det er ikke "naturlig" å dø før vi er gamle, ikke kan gå, stå eller spise selv.

Jeg tror vi må lære oss å akseptere døden, vi må bli flinkere til å snakke om den, dele tanker og følelser rundt døden. Døden er det mest naturlige som skjer oss, kan døden ved noen som helst anledning være noe fint?!

Gjør vi døden til noe fint ved å vise frem Saga? Vi har skapt minner med Saga, vi tenker på henne og smiler, vi gråter litt også. Men mest av alt er det bare veldig godt å tenke på Saga, prate om Saga og se bilder av Saga.  Det er noe veldig fint for meg iallefall, jeg ville aldri vært foruten Saga.

Vi skal ha respekt for døden, for livet er skjørt, men må vi å frykte døden? Går det ann å ufarliggjøre den?

"Det Saga lærte meg iløpet av hennes alt for korte liv, kan være det viktigste noen noensinne har lært meg."

2016 Et nytt år...

Første dag i 2016... Jeg vil ikke stå opp, vil bare bli her i senga, under dyna, vil ikke ha et nytt år, kroppen min stritter imot..

Hvorfor feirer vi nyttårsaften?! For å takke for det gamle, og ønske velkommen til det nye. "Et godt nytt år, med nye muligheter." Men for pokker, jeg vil ikke "takke" for det gamle, jeg vil ikke ha et nytt år med nye muligheter, jeg vil ha 2015 og Saga. Jeg vil ha vår lykkelige familie på 4. Jeg vil ha alt det jeg forventet, (og tok forgitt) alt det 2015 skulle gi meg.  Hvorfor i huleste var jeg med på å "feire" et nyttår igår?!  "kosa oss" la lokk på det vonde, lata som, prata, smilte og lo, prøvde iallefall...

Skulle ønske jeg klarte å formidle behovet jeg har for å få snakka om hendelsenes løp den siste tiden.. For å få det bedre med meg selv og mere åpenhet for de rundt. Vi har alle våre laster, min er ikke så hemmelig, men jeg prøver å bygge opp et skjold forde. "Be strong" Som jeg har vært inne på før, så er det lett å bryte det ned, det er bare å vise litt medfølelse, og spørre hvordan det går. Men jeg holder maska ganske så greit hvis jeg må...

Jeg må huske på at folk er ikke tankelesere, de vet ikke hva de skal si eller gjøre, for at jeg skal ha det best.. Jeg må bli flinkere å bli en muntlig formiddler, hvis jeg har noen ønsker eller behov.. Jeg har en lang vei igjen å gå, og har mange gode venner rundt meg som kan hjelpe meg på veien, hvis jeg lar de hjelpe...

Jeg håper at en gang i fremtiden, så skal 2015 bli et godt og vakkert år å minnes. Året til Saga, den vakre saga`n om Saga.

Det er tøft å si farvel til 2015; Året med så mye forventninger, glede, jubel og spenning. Men også året med; tårer, sorg, klandring, fortvilelse, livsendring og død. Jeg mistet håpet for så mange drømmer og planer om fremtiden.

2016 et nytt år...
Jeg tjener ingenting på å bli værende i sorgen. Evig bitter for å ha et barn for lite her på jorden. Saga vil alltid være med oss, men Saga ønsker nok også at Mamma, Pappa og Storebror skal ha det bra, leve livet og være lykkelige sammen.

2016 et nytt år...
Jeg må begynne veien videre, ta skritt i riktig rettning. Jeg skal ta skrittene i mitt tempo, jeg vil bearbeide sorgen, trå varsomt. Ta imot all hjelp jeg kan få, drite i forventningene til folk. Gjøre det som føles riktig for meg, jobbe meg igjennom sorgen, på best mulig måte for meg.

2016 et nytt år...
Jeg ønsker meg styrke, kraft og vilje til å faktisk gå videre..
Og jeg ønsker å finne nytt håp for fremtiden...