Jeg prøver på ingen som helst måte å fornekte at Saga er død, for det er hun, hun var født død. Men jeg vil fortelle hvor viktig det er for meg, alt hva vi har vært igjennom den siste tiden. Vi har skapt minner med Saga, vi har holdt henne, kosa med henne, stelt henne, sunget for henne, tatt bilder med henne, beundret henne og jeg er kjempe stolt av den vakre jenta mi. Skulle ønske jeg kunne hatt henne her nå og vist henne fram til hele verden <3
Livet om dagen er slitsomt, så forferdelig slitsomt. Det går i kraftige bølger, svinger opp og ned. I det ene øyeblikket flommer følelsene over, gråt og tårer sitter løst. I et annet øyeblikk kan jeg skimte et lite glimt av håp. ønsket om at det her skal vi klare. Også kommer de stadige såre påminnelsene om det som skulle vært. De gravide magene, og mødre som triller rundt stolte, på sine små.
Å miste et barn er tap av så mye: Tap av drømmer, tap av det første smilet, de første ordene, de første alt. tap av forventninger til det som skulle komme, hvordan hun ville blitt, og formet seg. Hva ville hun likt å gjøre, hva ville hun blitt som stor. Ville hun lignet på meg?!
Et svangerskap er så langt, 9 måneder, 40 uker. Forventningene vokser i takt med magen. Livet formes i magen. Fra Januar til Oktober vokste Saga i magen min. Hun var aktiv, livlig og turna rundt. Vi visste hva vi hadde i vente, og vi gleda oss. Gleda oss til våkenetter, bleieskift og stell, snose på myk babyhud, og kjenne det boble over av lykkerus. Istedet sitter jeg her med tom mage, knust av sorg og tusen spørsmål. Hvorfor? Hva kunne jeg gjort annerledes? Kunne jeg på noe som helst måte gjort noe som hadde ført til at jeg kunne hatt deg her hos meg nå, i levende live?
Nå er jeg er redd for at folk vil glemme, og at de vil ha meg til å glemme, "kom over det" "Livet må gå videre" "Du kommer til å få flere barn" "Godt at du har et barn fra før da" Saga kommer jeg aldri til å glemme, Saga vil aldri erstattes, Saga er og blir Saga. Sorgen og savnet er noe som kommer til å sitte dypt og sårt i lang tid fremover, De sier;"Sorgen og savnet vil ikke bli borte, den må læres å leve med, og etterhvert ta en annen vending." Og at det vil ta mye lengre tid enn hva jeg kan forestille meg, og mye lenger tid enn hva folk rundt meg forventer." det er sikkert, Men hva som egentlig er "lang tid" vet jeg ikke, og det er nok ingen som kan gi meg en konkret fasit på det. Men det gjør vondt her og nå, og jeg tror aldri den smerten vil bli borte, så jeg må prøve å lære meg til å leve med den, det håper jeg at jeg en dag skal klare. Livet vårt tok en ny vending: Det kommer til å bli før og etter Saga. før og etter 25.10-2015
Vi føler oss verken tapre, sterke eller verdt å beundre, vi føler oss maktesløse, utmattede og tomme. Vi har havnet i en tragisk ulykke, jeg så inderlig skulle ønske vi aldri hadde blitt utsatt for. Men hva gjør vi da, nå som vi står midt oppi det, Vi må prøve å kjempe oss opp på beina igjen, Sammen. Å skrive her er terapi, å snakke er terapi.
Det som gleder meg oppi det hele er de av dere som spør om Saga, spør om fødsel, hvor stor ho var, livet i magen, hvordan det var å få se og holde ho, de som vil høre om alt rundt. Aldri tro at du "ripper" opp i sorgen ved å nevne Saga. Jeg bærer Saga med meg hele tiden, Hun er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Hun vil alltid være en del av mitt hjerte, akkurat som Gaute. Selv om jeg gråter når jeg snakker om henne nå, så vil det alltid føles godt å snakke om henne!
Jeg har blitt 2 barnsmor, med et barn for lite. Jeg er i barselpermisjon, men ingen baby i mine armer. Jeg er jentemamma, men ingen litta tulle å stelle med...
Det som gleder meg oppi det hele er de av dere som spør om Saga, spør om fødsel, hvor stor ho var, livet i magen, hvordan det var å få se og holde ho, de som vil høre om alt rundt. Aldri tro at du "ripper" opp i sorgen ved å nevne Saga. Jeg bærer Saga med meg hele tiden, Hun er det første jeg tenker på når jeg våkner og det siste jeg tenker på før jeg sovner. Hun vil alltid være en del av mitt hjerte, akkurat som Gaute. Selv om jeg gråter når jeg snakker om henne nå, så vil det alltid føles godt å snakke om henne!
Jeg har blitt 2 barnsmor, med et barn for lite. Jeg er i barselpermisjon, men ingen baby i mine armer. Jeg er jentemamma, men ingen litta tulle å stelle med...
